Elevsamarbeid En sammenliknende casestudie av fire læreres bruk av elevsamarbeid på ungdomstrinnet

Abstract

Forskning på samarbeid mellom elever studerer i stor grad selve elevsamarbeidet, og ønsker å gi beskrivelser av hva som må til for å få et godt samarbeid mellom elevene eller vilkår for gode læringsresultater. Problemstillingen i denne undersøkelsen legger didaktisk teori til grunn, og tar for seg hvordan elevsamarbeidet kan forstås didaktisk. Oppgaven tar utgangspunkt i danningsdidaktisk tenkning, som vektlegger at innholdet må velges slik at det kan skape betydning for elevene, i tillegg til teori fra lærings- og undervisningsteoretisk didaktikk. Undersøkelsen tar form som en casestudie, der direkte observasjon og intervju av lærere på ungdomstrinnet har blitt gjort med sikte på å finne ut hvordan lærere bruker, begrunner og vurderer elevsamarbeid i fellesundervisning, og hvordan konteksten påvirker deres valg. Analysen tar utgangspunkt i Heimann/Schulz-modellen, som vektlegger undervisningens kompleksitet gjennom seks elementer som læreren må forholde seg til ved analyse og planlegging. Resultatene viser at elevsamarbeid kan oppleves problematisk for lærere på ungdomstrinnet. Lærerens vurdering av elevenes forutsetninger for å mestre samarbeidsformen spiller inn som en viktig faktor. Større prosjekter velges bort til fordel for mindre gruppearbeid der læreren i større grad styrer prosessen. Rammet inn av fellesundervisningen kan elevsamarbeidet blir brukt for å skape en god følgbarhet i undervisningen, og i forlengelsen av klasseromskommunikasjonen kan elevsamarbeidet gi elevene flere muligheter til å oppleve mening i innholdet.