En empirisk undersøkelse av hvordan lærerstudentene utvikler egen relasjonskompetanse gjennom praksisopplæring

Abstract

Oppgavens tittel er En empirisk undersøkelse av hvordan lærerstudentene utvikler egen relasjonskompetanse gjennom praksisopplæring. Denne knytter seg til problemstillingen som utgjør to deler. a) Hvordan tematiseres relasjonskompetanse i praksislærernes veiledning av lærerstudenter, og i vurderingssamtaler med lærerkollegaer? b) Hvordan kan vi på bakgrunn av dette forstå lærerstudentens utvikling av relasjonskompetanse gjennom praksisopplæringen? Denne oppgaven er del av et større forskningsprosjekt; Teammodellen. Veiledning og vurdering av praktisk lærerdyktighet. Prosjektet startet i 2017 ved UiA, og undersøker veiledningens rolle i lærerstudentens praksisopplæring (A. R. Jensen, Langfeldt, Stray & Skagen, 2019). Jeg har tidligere arbeidet som forskningsassistent i prosjektet. I denne masteroppgaven har jeg begrenset meg til å undersøke til en liten del av praksislærerens vurdering og veiledning av praktisk lærerdyktighet, nemlig det som omhandler lærerstudentens relasjonskompetanse. Formålet med masteroppgaven er å bidra til utviklingen av dyktige og relasjonskompetente lærere som er i stand til å tilpasse opplæringen for elever med ulike forutsetninger. Jeg har undersøkt 40 timer videomaterialet i dataprogrammet MAXQDA basert på et pragmatisk vitenskapsteoretisk perspektiv, noe som gjør at jeg har vekslet mellom induktiv og deduktiv tilnærming til materialet. Hovedmålet har vært å besvare problemstillingen på best mulig måte. Etter fortolkningsprosessen viser mine resultater at relasjonskompetanse tematiseres lite eksplisitt i veiledningssamtaler, og at det hovedsaklig er lærerens handlinger med deler knyttet til klasseledelse og kontroll som tematiseres her. I vurderingssamtalene forekommer tematiseringen av relasjonskompetanse mer eksplisitt. Det at relasjonskompetanse tematiseres i liten grad gjennom veiledningssamtaler, gjør at lærerstudentene kanskje ikke har tilgang på all den tause kunnskapen rundt relasjonskompetanse som praksislæreren har. Kvaliteten i denne oppgaven avhenger av resultatenes praktiske anvendbarhet i lys av det pragmatiske vitenskapsteoretiske perspektivet. Altså kan denne studien ses som en «ny arbeidshypotese» (Kvale, 1997, s. 119), som bør prøves ut i praksis.