Det forestilte fellesskapet i den norske skolen i dag : En kritisk diskursanalyse

Abstract

Med innføringen av standardiserte tester som for eksempel PISA, har det oppstått nye problemstillinger i skolene i Norge. Disse problemene kan knyttes til den nordiske didaktikkens kjerne som handler om individenes likeverd i fellesskapet. Testene følger et rammenettverk som er utviklet av internasjonale eksperter som bestemmer hvilke mål for ferdigheter og kompetanser som ansees for å være de viktigste for elevenes liv som deltagere av samfunnet, for egen fritid, og videre studier og arbeidsliv. PISA er laget med en hensikt om å kunne fremme økonomisk vekst, og resultatene skal kunne sammenlignes for å finne forskjeller mellom ulike grupper, både innad i en nasjon, og mellom nasjoner som er medlemmer i samarbeidet. Det er OECD som står bak testene. Oppgaver som kan knyttes nært til lokale, nasjonale eller regionale forhold vil ikke være med i testene, siden det vil favorisere visse land. Problemer som har oppstått i forbindelse med slike standardiserte prøver handler blant annet om mangfoldet i skolene. Fordi det finnes mange ulike typer elever i skolene, med ulik bakgrunn, viser det seg at ikke alle elevene får like gode resultater på testene, og dette ansees som et problem. Derfor er det blitt innført ansvarsstyring i skolesystemet som skal ta ansvar for elevenes resultatlikhet slik at ikke skolesystemet skal produsere sosiale forskjeller i samfunnet. Parallelt med dette viser også PISA undersøkelsene at norske skoler produserer sosiale forskjeller, fordi elever med foreldre av høy utdannelse og sosioøkonomisk bakgrunn skårer bedre på testene enn elever med lavere sosialstatus. Elever med minoritetsbakgrunn skårer også lavere enn snittet, som gruppe. Derfor blir elevers rett til like muligheter for resultatlikhet fremhevet i lys av mangfoldproblematikken i dette perspektivet. Spørsmålet blir likevel hva som skal til for at alle typer elever skal få like gode resultater på standardiserte tester, som utvikles internasjonalt, ikke lokalt eller i tilknytning til de spesifikke elevene. Mange skoler øker individualisert undervisning i lys av dette problemet. Nyere forskning i de nordiske landene har vist at i de skandinaviske landene Norge, Sverige og Danmark, har skolene lange tradisjoner innen undervisningen som bygger på dannelsesfilosofisk didaktikk. I denne formen for undervisning skal skolen gi elevene en mer helhetlig utvikling gjennom læringen av innholdet i skolen, enn kun å prestere likt etter en felles standard. Dannelse er i seg selv et av målene undervisningen skal bidra med, og 3" " resultatene innen dannelse varierer fra individ til individ, men er like viktige likevel, fordi dannelse også forbereder og styrker elevene i å takle livene sine her og nå, og i fremtiden. Nordisk didaktikk fokuserer på hvordan innholdet presenteres og drøftes i fellesskapsundervisning for at alle de ulike typer av elever skal oppleve at læringen er meningsfull. Når fellesskaps-undervisningen blir nedprioritert i lys av individualisert undervisning kan det antyde at resultatfokuset går på bekostning av dannelse i skolen, og den nordiske didaktikken får mindre plass i praksis. Uten at det er sikkert at individualisert undervisning gir bedre resultater på standardiserte tester enn dannelsesdidaktisk metode. I denne oppgaven har situasjonen i norsk skole blitt undersøkt. Gjennom en kritisk diskursanalyse har de forestilte fellesskapene i en barneskolelærers språkbruk blitt brukt til å hente frem diskurser om individ og fellesskap som finnes i norske skoler i dag. Denne oppgaven er et empirisk bidrag i en teoretisk tradisjon for å belyse hva som skjer med fellesskapsforståelsen i norske skoler i en tid hvor gamle undervisningstradisjoner og nordiske røtter møter internasjonale standarder om moderniseringens krav.