Det kroppslige arkivet: Om minnepraksisen i Mette Edvardsens En lys sommers usigelige smerte

Abstract

Spørsmålet om hvordan man kan dokumentere og arkivere en forestilling har de siste tiårene vært knyttet til diskusjonen om forestillingens ontologi, hvor kapittelet «The Ontology of Performance» (1993) av Peggy Phelan har blitt hyppig sitert. «Performance’s only life is in the present» (s.st., s. 146). Denne påstanden har ledet til en diskusjon om hvordan tilskuerminnet kan være en metode for å dokumentere og arkivere forestillinger (Barba, 1990; Demetriou, 2017; Kozel, 2017; Reason, 2006; Schneider, 2011), blant annet ved å fremheve forestillingens epistemologiske potensial som et kontrasterende perspektiv (xxx, 2022).

Med utgangspunkt i dette sistnevnte perspektivet analyseres performancen En lys sommers usigelige smerte av koreograf Mette Edvardsen. Prosjektet låner tittelen fra en diktsamling av Ruth Maier, og ble gjennomført over flere lørdager sensommeren 2022 i Vigelandsparken. Her fikk tilskuerne i oppgave å lære et dikt av Maier utenat gjennom en kollektiv memoreringsprosess. Prosjektet tematiserer dermed minnet som arkiv, i tillegg til Maiers liv og arbeid. Artikkelen vil særlig utforske hvordan performancen inviterer tilskueren til en praksis som et kroppslig minnearkiv. Hvordan bærer man diktet med seg videre? Og hvordan forholder man seg til Ruth Maier, både som forfatter av diktet og som et symbol i den kollektive minnekulturen?