| dc.description.abstract | I denne teoretiske masteroppgaven har jeg, fra et hermeneutisk ståsted, undersøkt hvordan teorier om relasjonen mellom menneske og ikke-menneskelig natur kan bidra til et begrep om danning i lys av den klima- og naturkrisen som jorden står overfor. Oppgavens teoretiske rammeverk er danningsteoretisk allmenndidaktikk, sentrert rundt Wolfgang Klafkis utdanningsteori.
Mennesker begynte å skade naturen slik at det forstyrret (og fortsetter å forstyrre) naturens eget tempo, gjennom blant annet økte drivhusgasser, forsøpling av verdenshavene og utryddelse av biologisk mangfold. Innenfor ulike deler av akademia har begrepet antropocen («menneskets tidsalder») blitt foreslått som følge av menneskers overforbruk av jordens ressurser. I denne undersøkelsen sees begrepet i sammenheng med arbeid med bærekraftig utvikling i skolen. Felles for den forskningen som undersøker en pedagogisk respons på antropocen, er hvordan en transformasjon av pedagogikk og undervisning er nødvendig for å endre verden i en mer naturvennlig retning. En slik transformasjon kan ta mange former og i denne masteroppgaven har jeg undersøkt på hvilke måter Arne Næss og Sigurd Hvervens filosofiske betraktninger kan utdype Klafkis utdanningsteori. Funnene viser at spontane erfaringer med ikke-menneskelig natur (planter, dyr, arter, økosystemer og hele jordkloden) kan utdype Klafkis fundamentale dimensjon i undervisningsøyeblikket, fordi erfaringene kan gjøre naturen betydningsfull for eleven og i forlengelsen av det bidra til at han eller hun utvikler et engasjement for den. Videre viser undersøkelsen hvordan Næss og Hverven utvider Klafkis kritisk-konstruktive didaktikk og hans solidaritetstanke ved at de inkluderer ikke-menneskelig natur i sin form for solidarisering. Når det gjelder arbeid med Klafkis tidstypiske nøkkelproblem, pekes det på hvordan hans teknokratiske formuleringer knyttet til miljøproblemet, kommer i konflikt med de foregående perspektivene. Her viser funnene hvordan en dypøkologisk tilnærming i arbeid med bærekraftig utvikling i skolen kan være fruktbar fordi da jobber elevene med å realisere overordnede menneskelige- og samfunnsmessige mål uten å legge unødvendig beslag på jorden. Helt til sist viser funnene hvordan Hvervens etiske nyorientering mot ansvar i antropocen, kan sees i lys av Klafkis kritisk konstruktive didaktikk fordi begge er opptatt av å forstå de bakenforliggende årsakene som hindrer menneskelig utvikling. Men, Hverven belyser i større grad sammenhengen mellom makt og ansvar og plasserer ansvarsbyrden hos den enkelte, sammen med sammen med makthaverne der ute, forstått som de systemer og strukturer som er med på å opprettholde et instrumentelt forhold til naturen. Funnene plasseres innenfor ulike retninger som trer frem i pedagogikkfeltet som motsvar til menneskesentrert pedagogikk slik som: ny-materialisme, ny-idealisme, planetarisme, animisme og posthumanisme. Avslutningsvis drøftes funnene i lys av relevant forskning som undersøker rammebetingelser for dypøkologiske tilnærminger i skolen, hvilke muligheter som finnes i litteraturformidling, hvordan læreren kan møte barn og unges økende bekymring for fremtiden og nødvendigheten av å få frem det normative i arbeid med bærekraftig utvikling. | |