Krakilsk naudsyn: om korleis merksemda for sårbare liv dannar indre samanheng i Olaug Nilssens forfattarskap 1998–2020

Abstract

Heilt sidan debuten med Innestengd i udyr (1998) har Olaug Nilssen vore oppteken av å skildre liva til sårbare og utsette einskildmenneske. Dette kjem særleg fram gjennom måten ubehagelege situasjonar og såre kjensler får avgjerande plass i romanane på, anten dei er eksperimentelle som dei første bøkene, eller har ei meir tradisjonell romanform. Tung tids tale (2017) og Yt etter evne, få etter behov (2020), tek opp omsorgsetiske utfordringar, og gjennom dei har Nilssen fått allmenn åtgaum. Denne artikkelen argumenterer for at forfattarskapen er halden saman av ei undersøking av korleis einskildmenneska sine livssituasjonar alltid er vikla inn i både emosjonelle, familiære og sosialpolitiske styringsstrukturar. Dette er tydeleg heilt frå debuten. Den indre samanhengen i forfattarskapen er mykje sterkare enn tidlegare sett. Metoden er tematiske punktnedslag i romanane. Teoretisk byggjer lesinga på affektiv kultur- og litteraturteori.