| dc.description.abstract | Sammendrag
Formål : Denne masteroppgaven ønsker belyse en folkehelseutfordring og synliggjøre hvilke
erfaringer helsepersonell ved psykiatriske avdelinger i Norge har i arbeidet med å utføre
lovpålagte oppgaver som ivaretakelse av barn som pårørende i deres kliniske praksis.
Bakgrunnen er lovgivningen i helsepersonelloven § 10 som trådte i kraft 1. januar 2010.
Metode: Scoping review av kvantitative og kvalitative studier med deskriptiv
innholdsanalyse. Litteratursøk med påfølgende stegvis prosess fra Arksey & O`Malleys
rammeverk (2005) ga fem fagfellevurderte artikler til fordypning og analyse.
Resultat: Hovedfunn var at det å få barneperspektivet i klinisk praksis går sakte
på grunn av organisatoriske utfordringer, og forhold som er relatert til ansatte, barn og
familie. Fem temaer var funn som er drøftet opp mot valgt teori: Organisatoriske forhold,
Identifisering av barn som pårørende, Relasjon terapeut- pasient, Kunnskap og rollen som
barneansvarlig.
Konklusjon: Vi vet om helsepersonell sine erfaringer at det fortsatt er en vei å gå for å
implementere ny lovpålagt klinisk praksis. Arbeidet med å ivareta barn som pårørende når
foreldre er pasienter og i behandling for deres psykiske lidelser, kan være utfordrende.
Foreldrenes egen vanskelige situasjon kan være kompleks, noe kan bidra til at helsepersonell
kjenner seg utilstrekkelige og vegrer seg for å ta inn barneperspektivet i behandlingen. Dette
er viktige faktorer å ta med seg i møte med pasientenes mindreårige barn. | |