| dc.description.abstract | Denne studien har hatt som mål å undersøke læreres opplevelse av traumeutsatte elever i
skolehverdagen, i tillegg til hvilke forutsetninger læreren har for å følge dem opp. Bakgrunn
for studien er først og fremst læreplanens vektlegging av folkehelse og livsmestring
(Kunnskapsdepartementet, 2017). Videre er bakgrunnen forskning som viser at traumeutsatte
elevers psykiske og fysiske helse er utsatt for risikofaktorer som PTSD, vansker i
emosjonsregulering, atferdsproblematikk, selvskading og selvmordstanker, i tillegg til faglige
og skolemessige utfordringer (Bath, 2008; Dyb & Steinsland, 2016; Felitti et al., 1998; Hébert
et al., 2018; Johannessen & Bakken, 2020; Schore, 2003; Van der Kolk et al., 1991). Studiet
har også bakgrunn i empiri som viser et behov for kompetanseheving om traumer i skolen
(Neitzel, 2020; Oberg & Bryce, 2022; Schulman & Menschner, 2018; Sciaraffa et al., 2018).
Det ble gjennomført et kvalitativt, semistrukturert intervju med fire lærere fordelt på to skoler.
De ble spurt om deres opplevelse av de traumeutsatte elevene i det faglige og sosiale, deres
forståelse av traumer som fenomen og deres opplevelse av sin skole som system. Resultatene
viste at traumeutsatte elever hadde store utfordringer i det faglige, hvor konsentrasjon, lesing,
skriving og innlæring skilte seg ut som særlig utfordrende. I tillegg var trygghet førsteprioritet
for å kunne oppleve læring og mestring. Traumene ledet til en atferd som utfordret,
hovedsakelig i form av utagering. I det sosiale opplevde alle at det var utfordrende for de
traumeutsatte elevene å bygge nære vennskapsbånd, og at de skilte seg ut fra fellesskapet. De
ble også valgt bort av venner når de ble eldre. For å utvikle et godt sosialt samspill krevdes
det øving, men denne jobben var utfordrende for læreren, særlig i tilfeller hvor
foreldregruppen i klassen motarbeidet inkluderingen. Lærerne opplevde støtte fra ledelse, men
at økonomi, kompetanse og ressurser var begrensende for deres mulighet til å gi disse elevene
en god oppfølging.
Det er lite overordnet variasjon mellom lærernes opplevelser. Alle opplever oppfølgingen som
utfordrende, og at de har behov for økt støtte. Dette indikerer et behov for kompetanseheving
og ressursøkning blant lærere som arbeider med traumeutsatte elever i skolen, for å sikre den
traumeutsatte elevens utvikling i det faglige og sosiale. I tillegg var det et behov for mer
økonomisk støtte for å kunne gi eleven tilfredsstillende oppfølging, da dette var begrensende
og påvirket læreres forutsetning. | |
