”Det er jeg som kjenner barnet mitt best” En kvalitativ undersøkelse av foreldres opplevelsen av samarbeidet med skolen, med utgangspunkt i foreldre til barn som mottar spesialundervisning i grunnskolen

Abstract

Oppgaven tar utgangspunkt i kvalitativ undersøkelse av foreldre til barn som mottar spesialundervisning sin opplevelse av samarbeidet med skolen. Oppgaven har et perspektiv på foreldrenes opplevelse som utgangspunkt. Samarbeidet mellom hjem og skole er berørt i internasjonal og norsk forskning. I denne oppgaven vil forskningsresultater fra undersøkelser foretatt av Hattie (2009) Nordahl (2000)(2003) og Nordahl og Skilbrei (2003) danne grunnlaget for den forskningen som drøftes. Teori om samarbeid og kommunikasjon, det etiske samarbeidet, makt, tillit, annerkjennelse, tidlig innsats og teori om skole og hjemsamarbeidet vil ses i lys av de funnen som blir gjort i arbeidet med prosjektet. I tillegg drøftes de nasjonale målene og lovgrunnlaget opp mot informantenes opplevelse av samarbeidet. Problemstillingen for oppgaven: Hvordan opplever foreldre til barn som mottar spesialundervisning samarbeidet med skolen, og i hvilken grad opplever de å ha reell medvirkning og innflytelse på barnets skolesituasjon. I arbeidet med oppgaven har jeg foretatt kvalitative intervjuer av fire foreldre til barn som mottar spesialundervisningen. Informantenes opplevelse av samarbeid og medvirkning drøftes i forhold til teori om samarbeid, tidligere forskning på feltet, lovgrunnlag og politiske styringsdokumenter. Hovedkonklusjoner Gjennom drøfting og analyse av funne fremkommer det at foreldrenes opplevelse av samarbeidet med skolen og opplevelsen av medvirkning er varierende. De foreldrene som er fornøyde med sitt samarbeid med skolen er de samme foreldrene som rapporterer om mulighet til stor grad av medvirkning. De foreldrene som i mindre grad er fornøyd med samarbeidet forteller om opplevelser av å ikke bli tatt på alvor i skolen. Slike opplevelser stemmer overens men annen forskning på feltet, blant annet Nordahl 4 (2000) og Lundeby & Tøssebro (2008) Foreldrene som opplever å ikke bli hørt opplevde den samme problematikken i vurderingen av hvorvidt deres barn trengte spesialundervisning eller ikke. To av informantene har opplevd å måtte kjempe for sine barns rettigheter i flere år, får de har fått den hjelpen de trenger. Det samsvarer med det Nordahl (2000) definerer som en vente og se-­‐holdning i skolen, til tross for kunnskapen om betydningen av tidlig innsats.