Samregulering i skolen : En kvalitativ studie om læreres beskrivelser av emosjoner og deres rolle i elevenes emosjonelle selvregulering på 1.trinn

Abstract

Emosjoner omringer oss i hverdagen, og spiller en betydningsfull rolle i vår utvikling og fungering i livet (Tetzchner, 2001). Det er derfor svært viktig at vi evner å regulere våre emosjoner i henhold til den sosiale konteksten. Denne evnen er fra fødselen av svært begrenset, og må derfor stimuleres og videreutvikles. I en skolekontekst vil lærere utgjøre en viktig rolle gjennom samregulering. Samregulering er en varm og mottakelig interaksjon mellom omsorgspersoner og et barn hvor barnet blir støttet, veiledet og modellert til å forstå, uttrykke og modulere sine tanker, emosjoner og atferd (Murray, Rosanbalm, Christopoulos & Hamoudi, 2015). Gjennom å vise omsorg, anerkjenne elevenes emosjoner samt invitere til refleksjon omkring problemløsning, vil lærere på en beroligende og støttende måte kunne hjelpe eleven til å oppnå større emosjonell selvregulering. Studiens problemstilling er som følgende: Hvordan kommer samregulering til uttrykk gjennom lærernes beskrivelser av deres praksis med emosjonelt urolige elever på 1. trinn? Innsamlingen av data foregikk ved fire fokusgruppeintervjuer hvor utvalget besto av ansatte tilknyttet 1. trinn. Intervjudesignet tok utgangspunkt i en semistrukturert intervjuguide samt fremvisning av to korte videoklipp. Hensikten med videoene var å få i gang tanker og refleksjoner hos intervjudeltakerne omkring deres praksis i form av håndtering av emosjonelt urolige elever samt belyse betydningen av deres roller som lærere. Funnene blir presentert ut ifra to hovedpunkter: a) forutsetninger for samregulering og b) samregulering i praksis. Funnene indikerer at visse forutsetninger, slik som lærernes trygge håndtering av egne emosjoner samt kjennskap til elevene, må foreligge for at samregulering skal kunne skje. Videre kom samregulering i praksis til uttrykk ved tre sentrale komponenter i samregulering: a) omsorg for eleven, b) anerkjennelse av elevens emosjoner og c) invitasjon til refleksjon. Her antydes det store variasjoner i hvilken grad lærerne anerkjente elevenes emosjoner. På den ene siden var det et stort fokus på å imøtekomme elevenes emosjoner. På den andre siden var deltakerne derimot sterkt dominert av å snakke om løsninger med hensyn til deres tilnærming til elevene, på bekostning av anerkjennelse av elevenes emosjoner. Det kan antas at opplevd tidspress kan bidra til denne pragmatiske tilnærmingen. Med hensyn på en gryende interesse for emosjoners betydning i klasserommet, berører studien en dagsaktuell tematikk. Studien bidrar til økt bevissthet omkring samregulering samt belyser og tydeliggjør viktigheten av den bevisste og rolige voksne i reguleringen av barns emosjoner.