Norsk utenpå og engelsk inni? En tverrlingvistisk studie av engelske fraseologiske oversettelseslån og betydningslån i norsk

Abstract

Engelsk er i dag dominerende som verdensspråk. Språkkontakten med norsk blir stadig mer intens, godt hjulpet av den digitale revolusjonen og en stadig økende tospråklig norsk-engelsk kompetanse. Norsk anglisismeforskning har tidligere i stor grad vært opptatt av direkte lån og integrering av leksikalske enkeltord, eller nydanning på ordnivå, såkalte avløserord. Denne studien har som formål å belyse en lite studert, og mer skjult del av engelsk påvirkning. Den ser på tilfeller der ord og fraser med norsk leksikalsk materiale kan tenkes å være brukt etter engelsk modell – enten gjennom lån av betydning (betydningslån) eller gjennom oversettelse av en frase (fraseologiske oversettelseslån). Fem mulige slike lån er gjenstand for en empirisk undersøkelse, med en utgangshypotese om at de – eller en viss bruk av dem – er å anse som lån fra engelsk. I tilfelle de er lån, vil studien undersøke hva som kan sies å være lånt og frekvensutviklingen i norsk i forhold eventuelt tilsvarende hjemlige ord eller uttrykk. Tilfellene som behandles er GJØRE EN FORSKJELL, NÅR DET KOMMER TIL, STÅ OPP FOR/MOT, ADRESSERE og FEILE. Studien bruker språkkontaktforskningen til Uriel Weinreich og Einar Haugen som teoretisk startpunkt, og henter rammeverk fra anglisismeforskningen til Anne-Line Graedler, Gisle Andersen, Henrik Gottlieb og Sabine Fiedler. Undersøkelsen er gjennomført med en sammenlignende tverrlingvistisk korpusmetode med både kvalitative og kvantitative sider. Datagrunnlaget er både korpus og tekstarkiv, som Norsk aviskorpus, Nasjonalbibliotekets nettbibliotek, Atekst, HaBit Norwegian Web 2015, Corpus of Historical American English og Corpus of Contemporary American English. Undersøkelsen viser at fire av fem av studieobjektene i dag må kunne regnes som lån fra engelsk. Dette gjelder ikke all bruk, men den vanligste bruken av disse. Studien viser også at mange skriftlige belegg kan dateres til før engelsk kan regnes for å være et dominerende verdensspråk. Den bruken som kan regnes som lån kommer hovedsakelig inn i norsk på 1900-tallet, men skyter ikke fart før fra midten av 2000-tallet. Funn gjør det aktuelt å karakterisere flere av lånene som lån av betydningsutviklinger: Eksisterende betydninger i norsk utvikler en beslektet betydning etter modell fra engelsk bruk. Videre viser kvantitative kartlegginger at bruken av studieobjektene alle har økt i hyppighet i løpet av de siste 20 årene. I aktuelle tilfeller ser disse ut til å komme mer i bruk på bekostning av andre semantisk tilsvarende ord eller fraser i norsk.