| dc.description.abstract | Formålet med studien er å undersøke hvordan matematikklærere i grunnskolen tilrettelegger for at elevene skal oppleve mestring i matematikkundervisningen. Studien har som mål å bidra med nye perspektiver på tilpasset opplæring, og begrepsfeste kompleksiteten og ambivalensen i begrepet. Dette forsøker jeg å gjøre ved å kombinere Bernsteins (2001b) begreper klassifikasjon, kommunikasjonskontroll og gjenkjennings – og realiseringsregler med et allmenndidaktisk perspektiv (Hopmann, 2010; Klafki, 1996) på tilpasset opplæring. Studien forsøker å supplere allmenndidaktisk teori. Studien tar utgangspunkt i at tilpasset opplæring innebærer å gi alle elever et tilfredsstillende utbytte av opplæringen. Tilpasset opplæring er både et politisk skapt begrep med politiske ambisjoner, og et virkemiddel i lærernes undervisning.
Elevenes utbytte i allmenndidaktisk forståelse er danning. Danning er en livslang prosess som sikter mot elevenes fremtid. Det vil derfor være problematisk å avgjøre når elevene har et tilfredsstillende utbytte i matematikk. Elevenes utbytte blir i denne studien sett på som elevenes opplevelse av mestring, og det er lærernes registrering av denne mestringen som blir undersøkt. Lærernes tilpasningsvalg er alle de valgene matematikklærerne foretar for at elevene skal oppleve mestring i faget. Studiens problemstilling er: Hva kjennetegner tilpasningsvalgene matematikklærerne i grunnskolen foretar for å både innfri politiske ambisjoner om tilpasset opplæring, og for at elevene skal oppleve mestring i matematikkundervisningen?
Det empiriske materialet består av kvalitative intervjuer med 4 matematikklærere på barne – og ungdomsskolen, basert på en semistrukturert intervjuguide bestående av åpne spørsmål. Analysen tok utgangspunkt i empirien, og teorien har bidratt til å begrepsfeste empirien. Studien viser at lærerne vektlegger tre tilpasningsvalg for at elevene skal oppleve mestring. Det ene tilpasningsvalget er at lærerne tilrettelegger for at elevene kan gjenkjenne innholdet i undervisningen, slik at innholdet oppleves meningsfullt for elevene. Det andre tilpasningsvalget er at lærerne tilrettelegger for elevsentrerte undervisningsmetoder, der målet både er å favne flest mulig elever, og bidra til elevenes gjenkjenning i undervisningen. Det tredje tilpasningsvalget er at lærerne varierer undervisningsmetodene slik at flest mulig elever skal få erfare et meningsfullt møte med innholdet. Analysen viser at kollegiesamarbeid, skolekultur og kommunale satsningsområder har innvirkning på lærernes tilpasningsvalg. Studien trekker frem vurdering av elevenes mestring som et problemområde, og tilpasningsvalgene blir avslutningsvis diskutert i lys av den utdanningspolitiske vektleggingen av elevenes resultater som kriterier for kvalitet i utdanningssystemet. | nb_NO |
