Risikobasert inspeksjonsplanlegging av beholdere i et offshore prosessanlegg

Abstract

Oppgaven tar for seg risikobasert inspeksjonsplanlegging avtrykkbeholdere utsatt for innvendig korrosjon. To forskjellige strategier med henholdsvis innvendig og utvendig inspeksjon blir sammenlignet Én viktig parameter som offshore installasjoner måles på i dag er oppetiden som er tiden plattformen produserer. Kriteriene for valg av inspeksjons strategi er at påliteligheten til beholderen mot lekkasje skal være høy og at den driftstansen som kreves for å utføre inspeksjonen skal være minimal. Beholderne for separering av gass og olje til lagring eller direkte eksport og vann som går til rensing før utslipp er selve livsnerven i petroleumsutvinningen til havs. En alvorlig korrosjon eller i verste fall en lekkasje i dette systemet ville få store konsekvenser for produksjonen eller stoppe den helt avhengig av hvilke beholder det gjelder. For å kunne reparere en slik skade med varmt arbeid som sveising ville også få konsekvenser for omliggende områder og isolering av disse før oppstart av reparasjonsarbeide. Den stokastiske skadeprosessen modelleres ved en Markov kjede der tilstandene er knyttet til godsreduksjon av tankveggen. Virkningen av inspeksjonen bruker konseptet Propability of Detection (POD) som angir sannsynligheten for å kunne detektere godsreduksjoner. En lekkasje på grunn av korrosjon vil i hovedsak ha liten skade for miljø siden dreneringssystemet om bord vil kunne ta seg av en væske lekkasje. En helserisiko vil også være liten siden det er lokale korrosjoner og liten eksponering mot personell ved en lekkasje, men konsekvensen for økonomi og sikkerhet vil være stor. All vedlikehold har en kostnad enten i form av nedstengning og tap av produksjon eller direkte utførende arbeid på anlegget under drift. For å kunne holde anlegget i drift ved en akseptabel sikkerhet ved hjelp av risikobasert inspeksjon er det derfor en mulighet for å inspisere beholderne utenfra ved hjelp av avansert ultralyd (Phased Array) uten driftsforstyrrelser. Dette er en metode som kan være til hjelp for å vurdere den innvendige tilstanden uten å åpne med påfølgende resurskrevende rengjøring før visuell inspeksjon. Dette er ikke en fullgod metode for å erstatte den innvendige inspeksjon men det kan være en mulighet for å øke intervallene mellom hver åpning. Det vil også med utvendig utført inspeksjon ikke være mulig å få inspisert flenseflater eller mekaniske skader på innvendig utstyr som fortsatt er avhengig av nedstengning og fysisk frakobling for å få utført. I denne oppgaven har jeg sett på sammenhengen mellom tilkomst og POD for den tradisjonelt brukte innvendige visuelle inspeksjonen både med og uten demontering av innvendig utstyr og forskjellige grader av rengjøring og med avansert ultralyd utenfra med muligheter og begrensninger denne metoden har for deteksjon av godsreduksjoner. Et annet moment er inspeksjonsintervallene med forskjellig POD for å kunne klare en akseptabel sannsynlighet for deteksjon av godsreduksjoner. Med en POD på 0,9 for NII og dermed høyere enn for IVI som har 0,7 vil det til en har bedre erfaringsunderlag være akseptabelt i henhold til DNV sin risikomatrise å kjøre 24 måneders intervaller men anbefales 12 måneders intervall med åpning i tillegg etter 48 eller 72 måneder ut fra resultatene til NII. En slik åpning bør inkludere fjerning av innmat, vannjetting/ sandblåsing og påføring av nytt belzona belegg for dermed å kunne øke den IVI til å ha en POD på 0,9 og minimere sannsynligheten for gjenværende godsreduksjoner som ikke er blitt påvist ved inspeksjon.