Norske bankers regnskapspraksis for finansielle instrumenter under IFRS : kartlegging av praksis knyttet til klassifisering, målingog relaterte noteopplysninger opp i mot rammeverkets kvalitetskrav om sammenlignbarhet

Abstract

IAS 39 har av mange blitt kritisert for å være for kompleks, blant annet som følge av at den innholder for mange valgmuligheter (IASB 2008f.IN1; IASB 2008f.IN4). Videre har urolighetene som rådet i finansmarkedene i 2007 og 2008 bidratt til at debatten omkring klassifisering og måling av finansielle instrumenter har blitt intensivert, særlig i forhold til banker. En del av den norske debatten har blant annet dreid seg om at det har blitt vanskeligere å sammenligne norske bankers regnskaper (Dagens Næringsliv 2009, jfr. artikkel i appendix 3). På bakgrunn av disse forholdene er det i teoridelen av oppgaven gjort rede for de valgmulighetene som er gjeldende i IAS 39 knyttet til kategorisering og måling av finansielle instrumenter, og noteopplysningskravene i IFRS 7 knyttet til disse områdene. Videre er det i oppgavens empiriske del foretatt en kartlegging av gjeldende regnskapspraksis hos et utvalg av norske banker. Dette er gjort ved å gjennomgå årsrapportene til 15 banker for regnskapsårene 2007 og 2008, og gjennom intervjuer med av 3 bankene. Formålet har vært å se om regnskapspraksis blant norske banker er konsistent og ensartet knyttet til måling og kategorisering av finansielle instrumenter, og om noteopplysningene i tilstrekkelig grad gir informasjon om bankenes eventuelle ulike valg av regnskapsprinsipper og metoder. Oppgaven konkluderer med at det som følge av den nåværende modellen med blandet måling har utviklet seg en uensartet regnskapspraksis blant norske banker knyttet til deres kategorisering og dermed måling av: • obligasjoner og sertifikater, • verdipapirinnlån og • ansvarlig lånekapital Det er også observert tilfeller hvor enkelte banker ikke har hatt en konsistent prinsippanvendelse over tid knyttet til deres verdipapirinnlån. På området måling av finansielle instrumenter er det funnet enkelte indikasjoner på at bankene legger ulike forutsetninger og/eller metoder til grunn ved fastsettelsen av virkelig verdi på ikke-børsnoterte aksjer. Foruten dette har det blitt observert en regnskapspraksis på dette området som har vært konsistent over tid og lik mellom bankene. Tilslutt har kartleggingen av bankenes noteopplysninger vist at ikke alle bankene oppfylte enkelte av opplysningskravene i IFRS 7. Dette gjorde at det ikke alltid var mulig å vurdere årsakene til og konsekvensene av bankenes ulike valg av regnskapsprinsipper og metoder. Som en løsning på den kompleksiteten som er gjeldende i IAS 39, har IASB foreslått som langsiktig løsning å måle alle finansielle instrumenter til virkelig verdi (IASB 2008f.IN5). Selv om hensikten med oppgaven ikke har vært å komme med løsninger til hvordan IASB skal bedre kravet til sammenlignbarhet, argumenteres det imidlertid på bakgrunn av observasjoner gjort av norsk praksis for at virkelig verdi ikke er et fullt ut hensiktsmessig måleattributt for bankenes utlån.