Historisk avkastning på valutaobligasjoner

Abstract

Denne oppgaven omhandler strukturerte produkter, og herunder valutaobligasjoner utstedt av Nordea med forfall i 2007 eller senere. Jeg starter med å fortelle grunnleggende om de strukturerte produktene og deres posisjon i de norske verdipapirmarkedet. Videre går jeg inn på oppbygging av produktene, og fortsetter deretter på den grunnleggende teorien om obligasjoner og opsjoner. Jeg tar også for meg verdsettelse av opsjoner, og forteller litt om Black-Scholes modellen, som er den er den viktigste modellen for opsjonsprising. Jeg tar også for meg avkastningsfaktoren, som er den som avgjør størrelsen på den endelige avkastningen produktet gir. Videre tar jeg for meg valutamarkedet, om hvilke faktorer som påvirker valutakursen. Jeg forteller også litt om arbitrasjemuligheter i valutamarkedet, og om udekket og dekket renteparitet, samt kjøpekraftsparitet. I tillegg trekker jeg frem carry trades, som er en strategi som blir stadig mer brukt innenfor valutaspekulasjon. Denne strategien går ut på at man kjøper valutaer med tilhørende høye renter mot valutaer med lave renter, da det har vist seg at valutaer med høye renter tiltrekker seg investorer. Jeg tar også for meg litt om korrelasjon og volatilitet i valutamarkedet, samt litt om pesoproblemet, som er en kilde til usikkerhet i valutamarkedet. I analysen viser jeg til hvordan avkastningen har vært for forfalte produkter både før og etter tegningsomkostninger. Jeg viser også til hvordan disse tallene er sammenlignet med den risikofrie alternativavkastningen man kunne oppnådd ved å investere de samme midlene i norske statsobligasjoner. Jeg gjør også det samme for løpende produkter, og her tar jeg med både foreløpig årlig avkastning i det underliggende, som antas å årlig avkastning til produktet forutsatt stabil utvikling, samt den avkastningen man oppnår ved å selge produktet i annenhåndsmarkedet. Jeg finner at avkastningen har vært relativt bra sammenlignet med risikofri alternativavkastning for de forfalte produktene, og at den foreløpig ikke ligger an til å bli like bra for de løpende produktene. Jeg ser også på om differanser mellom produkter med hensyn på antall valutakryss eller levetid. Her viser det seg at ingen av disse faktorene utpeker seg som noen særlig kilde til god eller dårlig avkastning. Derimot har ulike valutakryss gitt ulik avkastning, og enkelte Masteroppgave Universitetet i Agder, våren 2008 iii strategier har vært mer vellykkede enn andre, noe man også bør kunne forvente i denne sammenhengen.