| dc.description.abstract | I denne studien undersøkes kommuners arbeid med å forebygge radikalisering og voldelig
ekstremisme i lokalsamfunnet. Mer konkret undersøker jeg hvordan arbeidet er organisert, styrt
og koordinert, og hvilke mekanismer som ser ut til å hemme og fremme koordinering av ulike
aktører som er involvert i arbeidet. Teoretisk tar jeg utgangspunkt i organisasjonsteori og teori
om samstyring og koordinering. Metodisk er studien lagt opp som en komparativ casestudie av
to kommuner innenfor en og samme region. Datagrunnlaget består av intervjuer med
nøkkelinformanter og kommunale saksdokumenter, som analyseres gjennom en tematisk
teoristyrt analyse.
Studien finner at den store kommunen er preget av formelle, standardiserte og spesialiserte
organisasjonsstrukturer. Den viser høy grad av spisskompetanse med spesialiserte fagfolk på
strategisk nivå, samt formalisering gjennom utarbeidelse av lokale temaplaner og nettverk.
Dette skaper i sum et helhetlig og tverrsektorielt samarbeid med tillit, kommunikasjon og
gjensidig avhengighet. Funnene viser imidlertid til at kommunen er preget av organisatorisk
avstand mellom strategisk nivå og operativ stab, som delvis går på bekostning av effektiv
ressursallokering på tvers av organisatoriske nivåer.
I den lille kommunen viser funn til uformelle og mindre spesialiserte strukturer. Hvorav
arbeidet ikke er forankret på et strategisk nivå, verken med spesialiserte fagfolk eller forankring
av tematikken inn i det systematiske kommunale planarbeidet. Studien finner også at
stillingsstørrelse er en utfordring for gjennomslagskraft. En annen utfordring som kommer
tydelig frem i den lille kommunen er ressursknapphet, som kunnskap og økonomiske midler.
Funnene viser imidlertid at drivkreftene i den lille kommunens preges av tillit, personlig
engasjement, nærhet og omstillingsevne. | |