| dc.description.abstract | Elever skal ha det trygt og godt på skolen. Det er skolens og lærerens oppgave å sørge for at elevenes skolemiljø er tilfredsstillende. Opplæringslovens §9A er laget for å sikre elevene et godt skolemiljø. Den beskriver hvordan skolen skal håndtere mobbing og krenking. De siste årene har statsforvalterne i Norge fått flere og flere klagesaker knyttet til §9A, og det kan derfor virke som om flere og flere barn opplever at skolemiljøet ikke er trygt og godt.
I denne oppgaven ønsket jeg å finne ut mer om hva lærere tenker om egen rolle i slike saker. Det har tidligere vært forsket på statsforvalterens og skoleleders rolle i slike saker. I laget rundt eleven er det læreren som er tettest på. De aller fleste §9A-saker oppstår i klasserommet eller i friminuttet og må derfor også løses der, av lærere og assistenter i samarbeid med ledelsen.
Jeg har intervjuet fire lærere i Vennesla kommune. Alle fire hadde vært involvert i §9A-saker som i dag er avsluttet. Jeg ønsket å snakke med dem om deres erfaringer knyttet til disse sakene, og hvordan systemet rundt dem støttet opp om arbeidet. Disse intervjuene ble sett i lys av teorien om wicked problems, og organisasjonsteori, for å finne ut av: Hvordan oppfatter lærere egen rolle i §9A-saker i Vennesla kommune?
I analysene mine fant jeg at §9A-saker er wicked problems og derfor vanskelige å håndtere. Det er i vanskelig å vite hvilke saker som skal behandles som en §9A-sak eller ikke. Sakene er ofte et speilbilde av større samfunnsutfordringer som skolen ikke kan løse alene. Det er i tillegg mange aktører i sakene, og det er uklart når problemet er løst. Dette gjør at lærere er utrygge i sin rolle i møte med disse sakene.
Jeg har også funnet at skolen som organisasjon er ikke rigget godt nok for at lærere skal få den støtten de trenger for å bli trygge. I tillegg viser det seg også at skolen heller ikke har noe system for læring av erfaring lærere har fått gjennom arbeidet med §9A-saker.
| |
