| dc.description.abstract | Økte krav til kvalitet i barnehagene og tidlig innsats har de siste årene medført mer systematisk arbeid og økt bruk av manualbaserte pedagogiske programmer og kartleggingsverktøy i barnehager. ALLE MED er et eksempel på et slikt kartleggingsverktøy. Verktøyet tar sikte på å være helhetlig og lettfattelig, og er ment til bruk på hele barnegrupper.
Formålet med denne studien har vært å utforske hvordan institusjonelle diskurser former konkrete kartleggingspraksiser i barnehager med utgangspunkt i ALLE MED, og hvordan praksisene bidrar til reproduksjonen av disse diskursene. Avhandlingens problemstilling er følgende: Hvordan er pedagogers kartleggingspraksiser knyttet til ALLE MED innvevd i og formet av institusjonelle diskurser?
Institusjonell etnografi fungerer som teoretisk og metodisk rammeverk for studien. Ved å intervjue fire barnehagepedagoger, fikk jeg kunnskap om deres konkrete kartleggingspraksis knyttet til ALLE MED. Jeg har argumentert for at kartleggingspraksiser både formes av idealiserte forestillinger om «idealbarnet» og nyliberalistiske diskurser om accountability, og bidrar til å reprodusere disse. Disse institusjonelle diskursene har ulike røtter, men ser ut til å forenes i den massive politiske orienteringen mot kvalitet og tidlig innsats i barnehagene.
Når barn kartlegges med ALLE MED, innebærer det at de vurderes opp mot et «idealbarn» med bestemte ferdigheter ved bestemte alderstrinn. I avhandlingen argumenterer jeg for at dette innebærer en orientering mot å konstruere barn som «barn med hull». Siden ALLE MEDs observasjonsskjema former pedagogenes blikk i hverdagen, er det en risiko for at barn først og fremst anerkjennes som «bærere av ferdigheter». I avhandlingen argumenterer jeg derfor for at kartleggingspraksiser innebærer en objektivering av barn, der barns kroppslige erfaringer blir underordnet generaliserte forståelser og diskurser. | |
