| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven er en kritisk diskursanalyse av abortdebatten under regjeringssonderingene høsten 2018 og vinteren 2019. Debatten ble utløst da KrFs nestleder Kjell Ingolf Ropstad, gikk ut i VG med en utfordring til daværende statsminister Erna Solberg og Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, om å forhandle om abortloven som en forutsetning for regjeringssamarbeid. Ropstad kalte selv KrFs posisjon som en «historisk mulighet til å få gjennomslag på abort», og ønsket forhandlinger om å fjerne §2c (eugenisk indikasjon, abort på grunnlag av risiko for alvorlig sykdom) og fosterreduksjon.
Masteroppgaven benytter seg av Norman Faircloughs tredimensjonale modell for kritisk diskursanalyse, der den sosiale begivenheten nevnt ovenfor blir satt i sammenheng med de sosiale strukturene gjennom en analyse av de sosiale praksisene. Metoden benyttet er abduktiv, og pendler mellom teori og empiri, der materialet blir undersøkt gjennom et eksplorativt og kvalitativt forskningsdesign. Empirien er avgrenset til et utvalg artikler fra politiske aktører og politiske redaktører/kommentatorer fra nasjonale nyhetsmedier. Oppgaven benytter seg av teori fra tidligere forskning på abortspørsmålet i politikken, medieteori, samt tekstanalytiske perspektiver. I debatten har jeg identifisert tre diskurser som oppsto under debatten, sorteringssamfunnsdiskursen, selvbestemmelsesdiskursen og forhandlingskortdiskursen. Alle diskursene inneholder ulike argumentasjonslinjer, perspektiver på selektiv abort, samt vokabular som underbygger diskursens representasjon av debattens kjerne. Videre anvendes medieteori fra blant annet Allern, Tveit, Mathisen og Entman for å utforske nyhetsmedias og politiske aktørers tolkningsrammer, samt for å kunne etablere debattens felles topos og diskursive betingelser. Betingelsene knyttes videre til sosiale strukturer, som begrenser og muliggjør handlingsrommet i den gjeldende debatten. Oppgaven utforsker også om det er mulig å tale om en polarisering i analysen av det utvalgte materialet.
Funnene viser at selvbestemmelsesdiskursen dominerer blant politiske journalister, og tolkningsrammene reflekterer også diskursens synspunkter. Analysens etablering av felles topos og diskursive betingelser forteller likevel at rammene for å debattere abort i etterkant av ny fosterdiagnostikk og reproduksjonsteknologi, tydelig er influert av abortspørsmålets politiske historie, som legger begrensninger på hva politiske aktører og journalister kan uttale seg om i forbindelse med selektiv abort. Drøftingen av oppgaven setter rammene for debatten i et kritisk lys, og forsøker å tilby nye tolkningsrammer som i mindre grad er preget av hundre år med betent abortdebatt. | |