| dc.description.abstract | Nyere forskning har lagt mer og mer vekt på at flerspråklighet er en ressurs, utdanningspolitikken er også preget av dette, noe som fagfornyelsen også er et resultat av. I overordnet del står det: «(a)lle elever skal få erfare at det å kunne flere språk er en ressurs i skolen og i samfunnet» (Kunnskapsdepartementet, 2017). I denne masteroppgaven undersøker jeg hva et utvalg norsklærere på videregående skole forstår med flerspråklighet, og hvordan de inkluderer alle elevenes flerspråklige kompetanse i undervisningen. Det er seks informanter med i undersøkelsen, og de hadde studiespesialisering skoleåret 2020/2021, altså det året fagfornyelsen ble innført.
Sentrale funn i undersøkelsen er at lærerne har ulike forståelser av hva flerspråklighet er, og av hvem som er flerspråklige. Flere av lærerne har en forståelse av flerspråklighet som noe som angår de minoritetsspråklige elevene, og har en problemorientert tilnærming til deres flerspråklighet ved at man må hjelpe disse elevene til å mestre norsk, og å forsøke å rydde bort hindre for å lære norsk. Noen av lærerne tenker likevel at man kan spille på flerspråkligheten til hele elevgruppa, for eksempel gjennom engelsk. Det er forskjell på hvilke språk som blir trukket frem, der de tradisjonelle fremmedspråkene og spesielt engelsk blir brukt i større grad enn andre språk. Fagfornyelsen har i liten grad påvirket lærernes tanker om flerspråklighet, annet enn at det nå er et fokusområde. Lærerne er også usikre på hvordan de kan inkludere flerspråklighet i sin undervisning. Mulige innganger til å inkludere flerspråkligheten i undervisningen som lærerne foreslår, er blant annet å fokusere på kultur og kulturmøter, ha et språkprosjekt hvor elevene kan sammenlikne norsk med et annet språk, skrive sin egen språkhistorie, at læreren inkluderer det der det passer inn og å gjøre oversetting mellom engelsk og norsk (eventuelt nynorsk). | |
