| dc.description.abstract | Sammendrag
Til tross for at omsorgssvikt mot barn har fått mye oppmerksomhet de siste årene, blir det fortsatt ansett som et stort folkehelseproblem (Barne-, likestillings-, og inkluderingsdepartementet, 2014-2017). Rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver legger føringer for at personalet skal ha et bevisst forhold til at barn utsettes for vold, overgrep og omsorgssvikt, i tillegg til å vite hvordan det skal forebygges og oppdages (Kunnskapsdepartementet, 2017). For at personalet i barnehagen skal være i stand til å oppdage barn som blir utsatt for omsorgssvikt, samt handle ved bekymring krever det kunnskap om tegn og signaler på omsorgssvikt, samt mot og vilje til å gjøre noe med det de ser (Killén, 2021).
Studien baserer seg på følgende problemstilling: Hvilke erfaringer har barnehagelærere fra arbeidet med bekymring for om barn blir utsatt for omsorgssvikt i hjemmet? For å besvare denne, ble det gjennomført fem individuelle, kvalitative forskningsintervjuer med barnehagelærere fra fem forskjellige barnehager i Agder-fylket. Studiens tema og formål har lagt føringer for at en hermeneutisk tilnærming er benyttet som utgangspunkt for datanalysen, mens selve analyseprosessen er utført ved bruk av tematisk analyse (Braun & Clarke, 2006; Kvale & Brinkmann, 2015). Basert på den tematiske analysen ble følgende to hovedtemaer utformet samt revidert som forskningsspørsmål: 1) Refleksjoner rundt hva som skaper bekymring og 2) Handlinger ved bekymring.
Studiens funn viser i korte trekk at barnehagelærerne oppfatter bekymringer på et kroppslig og følelsesmessig nivå som et resultat av kunnskap og lengre erfaring. Barnehagelærerne virker å være bevisste på omsorgssviktens vide forståelse, og er opptatte av å ikke avgrense bekymringer til enkelttegn rundt barn og foreldre. Kompleksiteten i arbeidet virker å oppstå når barnehagelærerne kjenner på en uro, men er usikre på om det er grunnlag nok til å utløse meldeplikten, hvorav belastningen på foreldre fremstår som en påvirkende faktor i denne vurderingen. Veien fra når en bekymring oppstår til den legger grunnlag for videre undersøking anses som kort, og barnehagelærerne uttrykker et behov for å raskt innhente mer informasjon om barnet blant annet gjennom observasjon samt forhøre seg med kollegaer om det har samme forståelse av barnets omsorgssituasjon. Som grunnlag for å bekrefte eller avkrefte egen uro anses foreldresamarbeidet som sentralt. Studien belyser at viktigste barnehagelærerne gjør i arbeidet er å våge å spørre barna om deres hjemmesituasjon, likevel tyder funnene på behovet for styrke kompetansen rundt samtaler med barn ved bekymring. | |
