From pagan charms to pious prayers? A case study of two runic formulas

Abstract

Emnet for dette bidraget er to runeformler fra ulike tidsepoker. De er strukturelt nokså likt gjennomført ved enderim og “[v]ekslende initialer med faste repetisjoner” (Nordby 2018: 109). Den ene er den velkjente þistill-mistill-kistill-formelen, som først opptrer på den danske Gørlevsteinen rundt 800–850 e.Kr., den andre er den yngre horn-þorn-korn-formelen, som er ristet inn i kalkpuss i to gotlandske kirker og på en blyamulett fra Kællingeby. Denne type formler kobles gjerne til en opplæringskontekst, særlig horn-þorn-korn. Artikkelen argumenterer for en symbiose mellom hedenske og kristne allegorier som kommer til syne i ulike kontekster. Det argumenteres for en interaksjon mellom folkemagi og kristne bønner som tar i bruk både hedenske og kristne virkemidler. Den prototypiske vernefunksjonen av de to formlene kommer tydelig fram på amulettinnskrifter fra middelalderen, jf. þistill-mistill-kistill-formelen på Vedslet-sandsteinamuletten (DR 57) og horn-þorn-korn-formelen på Kællingeby-blyamuletten (DK Bh 20).