Nye medier, nye muligheter en 2-case studie av borgermedvirkning gjennom sosiale medier i kommunale planleggingsprosesser.

Abstract

Dagens mediebilde er i endring. Endret mediebruk hos befolkningen skaper for kommunene en utfordring med å finne nye måter å nå ut til befolkningen på. I oppgaven fokuserer jeg på de kommunikative utfordringer som kommuner har ved gjennomføring av offentlige planleggingsprosesser. Problemstillingen lyder: På hvilke måter kan man bruke sosiale medier til å fremme borgermedvirkning i kommunale planleggingsprosesser? Jeg analyserer avsenderperspektivet til to norske kommuner, Arendal og Tønsberg, som har brukt henholdsvis Facebook og Instagram til borgermedvirkning i en planleggingsprosess. Det teoretiske utgangspunktet for oppgaven er medvirkningsteori (Arnstein og Davidson), kommunikativ handling (Habermas), planleggingsteori (Habermas, Pløger, Healy og Amdam m.fl.) og studier om tekniske muligheter og sosiologiske mekanismer i sosiale medier (Enjolras m.fl. og Ihlebæk m.fl.). Målet med oppgaven er todelt. Jeg ønsker å gi kommuner som vurderer å bruke sosiale medier til medvirkning i planleggingsprosesser et rammeverk for hvordan man kan bygge opp en god strategi for prosessen. I tillegg ønsker jeg en drøftelse av hvordan man kan anvende sosiale medier til en mer kommunikativ planleggingsprosess. I analysen har jeg vurdert tiltakene som kommunene har gjort, og drøfter hvorvidt disse oppnår målene som er satt for prosjektene, eller eventuelt hvordan det kan gjøres. Jeg konkluderer med en mal for hvilke sosiale medier som fungerer best i ulike situasjoner ved hjelp av fire spørsmål om mål, målgruppe, mediets tekniske muligheter og tilgjengelige ressurser. I tillegg til malen kommer jeg med noen videre tilpasningsmuligheter som kan brukes til å justere prosjektet ytterligere til den konkrete kommunikasjonssituasjonen. Tilpasningsmulighetene er å bruke et støttemedium til hovedmediet, å samarbeide med en annen aktør, å bruke betalt markedsføring i filtrerte sosiale medier eller å jobbe sammen på tvers av avdelinger i kommunen. Malen er basert på teori og statistikk om tekniske muligheter og brukervaner i sosiale medier og analysen av de to casene. Del to av konklusjonen dreier seg om kommunikativ planlegging. Prosjektene i Arendal og Tønsberg bærer fremdeles preg av en instrumentell planleggingstankegang. Det skapes nye plattformer og det åpnes opp for innspill og mer mobilisering av befolkningen, men kommunene greier ikke å skape en toveiskommunikasjon. Et neste skritt vil være å videreutvikle dialogen til å bli en reell dialog der argumenter kan bli testet, slik at man skaper ny kunnskap til prosessen. Selv om man ikke oppnår Habermas sitt mål om konsensus, så bidrar dialogen også til å skape en større aksept hos deltakerne for det endelige utfallet av planleggingsprosessen. Viljen er tilstede men det krever ressurser til å skape en god dialogkultur for en mer kommunikativ planleggingsprosess.