| dc.description.abstract | I denne masteroppgaven har jeg forsket på hva elever som går på idrettsfag får ut av sitt utdanningsprogram i den videregående skolen, og hva de som går på idrettsfag faktisk utdanner seg til. Bakgrunnen for dette temaet er at jeg selv jobber som rådgiver i grunnskolen, og har hvert år mange elever som vurderer og velger idrettsfag. I tillegg visste jeg at idrettsfag ved Kristiansand Katedralskole Gimle (KKG) var interessert i dette temaet, og de har vært behjelpelige i arbeidet mitt.
For å få svar på dette utformet jeg følgende problemstillinger:
- Hvilke yrkesvalg og karriereveier velger elever som har valgt studiespesialisering med idrettsfag?
- Hvilket utbytte har elever på idrettsfag av programfagene sett i både et personlig og samfunnsmessig perspektiv?
Jeg har valgt å innhente nødvendig informasjon gjennom en kvantitativ spørreundersøkelse, og da brukte jeg det kullet som startet opp høsten-06 som mitt utvalg. Med god bistand fra tålmodige medhjelpere og sosiale medier nådde jeg i forskningsøyemed et absolutt akseptabelt utvalg.
Som teoretisk rammeverk har karriereveiledningsteoretikeren John Krumboltz stått sentralt, og da spesielt hans «The Planned Happenstance theory».
De funnene som er gjort knyttet til den første problemstillingen er først og fremst at elever som på idrettsfag utdanner seg i alle tenkelige retninger. Sikkert på samme måte som elever som går på ordinær studiespesialisering, men noen tendenser er det. Den største gruppa gikk til helserelaterte fag som medisin, fysioterapi og sykepleierstudier. Relativt mange tok videre idrettsstudier, men der var det mer uklart hva den skulle anvendes til. Ellers ble noen lærere, noen tok teknologiske retninger som ingeniørstudier, mens andre gikk videre til økonomiske og administrative studier.
I tråd med utvalgt teori ble de færreste det de trodde de skulle bli. Ti personer i utvalget trodde de skulle bli politi, men ingen av dem ble det. Flertallet hadde ingen tanker om fremtidig utdannelsesløp og karriereveier ved oppstart på videregående skole, men det gikk bra med dem likevel.
Gjennomstrømningen, altså andelen som består til studiekompetanse innen fem år er veldig stor, 94,4 %.
Respondentene opplever variert utbytte av programfagene. Treningslære og aktivitetslære og treningsledelse er fag som de opplever stort sett godt utbytte av i forhold til både studier og jobb, og med tanke på fritidsaktiviteter. Idrett og samfunn skiller seg klart ut her, det er et fag de opplever å ha lite igjen for senere i livet.
Når en ser på utbytte opp mot hvilke utdanningsretninger de har valgt så er det de som har gått mot læreryrker og idrettsfag som har størst utbytte av programfagene på idrettsfag. De som har gått i en helsefaglig retning har også hatt utbytte av disse programfagene. Ikke overraskende er det de som har gått mot retninger som ingeniør, økonomi og administrasjon som har hatt minst utbytte fagene som tilbys på idrettsfag.
I dag, drøye fem år etter de var ferdige på idrettsfag er rett under halvparten aktive i idretten, og bort i mot alle på mosjons- og breddenivå. Alle bortsett fra én trener jevnlig.
Nesten halvparten er eller har vært trenere eller ledere i den organiserte idretten, og bidrar i så måte som en nyttig ressurs i den norske frivillighetsmodellen. Dette er nok vesentlig høyere enn gjennomsnittet blant norske 24-åringer.
På bakgrunn av de funn som jeg har gjort er idrettsfaget i det norske skolesystemet et godt og levedyktig utdanningsprogram, og det helt i tråd med premissene som lå til grunn da faget ble utformet og etablert på 60- og 70-tallet. Utbyttet er bra, trivselen er god og gjennomstrømningen er imponerende. | nb_NO |
