Lærebokas dominerende posisjon i historieundervisningen - bare for elevenes skyld?

Abstract

Denne artikkelen stiller spørsmål ved historielæreres holdninger og bruk av læreverket i forberedelsen av undervisningen og i selve undervisningen. Materialet som benyttes er intervjuer med sju historielærere i videregående skole. De sju intervjuene inngår i forfatterens prosjekt om historieverket i videregående skole på Agder, som også innbefatter en pilotundersøkelse om utvelgelsesprosesser og kriterier for valg av læreverk i tillegg til 25 intervjuer med elever i videregående skole om læreverket i historie. De sju historielærerne er tydelige på at læreboka styrer det meste av det som skjer i undervisningen, ikke fordi lærerne trenger boka, men fordi eleven har behov for denne. Svært mye av lærernes forberedelse for undervisningen og selve undervisningen kretser omkring spørsmålet: Hvordan presentere lærebokstoffet på en slik måte at elevene får med seg kunnskapen – “vite-at” – kunnskapen. Erik Lunds råd til lærere om ikke å bli læreboktreller, kan ved første øyekast se ut til å ha falt på steingrunn. Et slikt inntrykk må nyanseres; lærerne bruker ”drøssevis av tilleggsstoff”(informanten Carls uttrykk) som tilflyter elevene. Vektingen av ”vite-at-” og “vite-hvordan”-kunnskapen (metodekunnskapen) utgjør en utfordring siden vektleggingen av ”vite-at”-kunnskapen i undervisningen er overveldende. Lærernes kritikk av læreverkenes kildesamlinger er unison, de har alle sine egne tilfang av kilder som de snarere bruker – for lite, men med klare intensjoner om endring. Metodekunnskapens sterke vektlegging i K06 har heller ikke gått upåaktet hen hos lærerne. Et enkelt punkt er lærerne bevisste på å utnytte til større og mer engasjert elevaktivitet: ”presentere en historisk person og drøfte hvordan samtidige ideer og samfunnsforhold påvirket denne personens tenkemåter og handlinger.” Dette kan vitne om at lærerne står for en praksisnær realisering av historiebevissthetsdidaktikken.