Arbeidskrav i lærerutdanninger. En studie av muntlige arbeidskrav som didaktisk vurderingspraksis

Abstract

Arbeidskrav er ulike oppgaver eller prøver underveis i et emne som studenter må bestå for å kunne gå opp til eksamen. Slike krav har fått mer oppmerksomhet i undervisningen ved høyere utdanning, særlig etter Kvalitetsreformen av 2001 og Kvalifikasjonsrammeverket for høyere utdanning av 2011. I avhandlingen undersøkes hvordan muntlige arbeidskrav som didaktisk vurderingspraksis i norsk lærerutdanning kan forstås, og hva som kan ha bidratt til at denne vurderingspraksisen oppstår. Arbeidskrav er en vurderingssituasjon som foregår i undervisningen, hvor lærer og studenter er involvert. Den norske lærerutdanningen, og de verdiene og tradisjonene som ligger i den, har vært lite opptatt av vurdering. Med bakgrunn i modellen «vurderingsdimensjonen i undervisning», kommer det frem at det er lite samsvar mellom det som skjer i planlegging og gjennomføring av arbeidskrav. Muntlige arbeidskrav kan dermed forstås som dissonnerende. Studien viser at det er særlig to forhold som kan ha bidratt til at den dissonnerende vurderingspraksisen oppstår. Det første er forholdet mellom lærerutdannernes hensikter med vurdering, som gjenspeiler vurderingstrender, og lærerutdanningskulturen, som ikke har sterke tradisjoner for vurdering. For det andre kan tre ulike reformer ha bidratt til at vurderingspraksisen oppstår: Kvalitetsreformen, Kunnskapsløftet og Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for høyere utdanning. Reformene har forskjellige hensikter med vurdering, og prinsippene for hvordan vurdering skal gjennomføres er ulike. Dette kan gjøre det utfordrende for lærerutdannere å planlegge og gjennomføre arbeidskrav.