“Lunt imellom høye fjelle” : En sosiolingvistisk studie av talemålsutviklingen i Flekkefjord by

Abstract

I denne oppgaven har jeg undersøkt talemålet til tolv ungdommer fra sentrale deler av Flekkefjord kommune. Mitt hovedanliggende har vært å finne ut i hvilken grad flekkefjorddialekten har endret seg i løpet av de siste tiårene, og jeg har derfor brukt en hovedfagsoppgave fra 1970, skrevet av flekkefjæringen Erling Georg Larsen, som sammenligningsgrunnlag. En viktig del av denne undersøkelsen har også vært å undersøke om det er noen korrelasjon mellom informantenes grad av lokal tilhørighet og identitet og de språklige formene de bruker. Denne studien er kvalitativ, og det empiriske materialet består av muntlige intervjuer med hver enkelt av de tolv informantene. Ungdommene var 18–20 år gamle da undersøkelsen ble foretatt i løpet av høsten 2015. Informantutvalget bestod av seks gutter og seks jenter, hvorav tre av hvert kjønn var elever fra studiespesialiserende linje, mens de resterende seks var hentet fra yrkesfaglige utdanningslinjer – inkludert påbygg. Alle informantene var oppvokst i sentrale områder av Flekkefjord kommune, og jeg ønsket at de skulle ha minst én forelder eller foresatt fra kommunen. Jeg har valgt ut 18 språklige variabler som jeg mener representerer en god bredde i dialekten, og som skiller seg markant fra skriftspråket og fra standard østnorsk uttale eller “talt bokmål”. Disse variablene er i hovedsak fonologiske, men noen av dem er også morfologiske og leksikalske. Som eksempler kan jeg nevne lenisering av plosiver, senkning av eller heving av vokaler, flertallsbøyning av substantiver, k i framlyd av spørreord, sammenfall mellom kj- og sj-lyd, samt pronomenformene mi og åkke. Resultatene viser at de grunnleggende trekkene ved flekkefjorddialekten ligger fast. Jeg finner ingen endringer i de morfologiske variablene jeg undersøker i denne oppgaven. Også pronomenformene mi og åkke, samt eieformen åkka er også i bruk hos alle de informantene som bruker disse ordene i løpet av intervjuene. Også når det gjelder de fonologiske variablene er det få endringer å spore: Samtlige informanter bruker gjennomgående bløte konsonanter, de har senkning av kort u til o i ord som hund og munn, og fra i til e i ordet til. Informantene bruker også de tradisjonelle formene øve for over, og he for har i de fleste tilfellene, i tillegg til at de bruker u i ord som å bo og å tro. Noe mer endringer finner jeg i uttale av lang æ når denne står foran r – i flekkefjorddialekten har man da uttalt ordet med e-lyd, mens hos mine informanter er det en del intraindividuell variasjon når det kommer til dette språktrekket. Noe endring ser man også i uttalen av enkeltord, slik som noe og i særdeleshet mye, der flere av informantene bruker de ovenfor nevnte, standardnære formene i stedet for de tradisjonelle formene någe eller nåe og møe. Når det gjelder sammenfallet mellom kj- og sj-lyd finner jeg at dette så smått er på vei inn i dialekten hos de unge flekkefjæringene i denne undersøkelsen. Det er ingen av informantene som utelukkende bruker sj for kj, men fem av de tolv har i noen tilfeller et sammenfall mellom de to lydene. Jeg korrelerte resultatene opp mot de sosiale variablene kjønn og skoleretning uten å finne noe tydelig samsvar mellom verken kjønn eller skoleretning og valg av språklige former. Heller ikke informantenes holdning til hjemby og egen dialekt - det jeg har kalt lokal identitet - ser ut til å ha noen særlig innvirkning på hvor tradisjonell dialekt ungdommene snakker. Alle informantene – med ett unntak – sier at de kan tenke seg å bo i Flekkefjord som voksne, selv om det ikke er like viktig for alle. De fleste er lite bevisste rundt hva som er typisk for egen eller andres dialekt, og de færreste av dem har sterke meninger rundt flekkefjorddialekten. De er ikke spesielt stolt over dialekten, men de skammer seg heller ikke over den, og ønsker ikke å endre på eget talemål. For å drøfte resultatene, har jeg benyttet meg av ulike teorier om talemålsendring. Blant teoriene jeg har brukt, er teorien om sosiale nettverk, samt om standardisering og regionalisering. Alt i alt snakker altså informantene mine en forholdsvis tradisjonell flekkefjorddialekt som ikke skiller seg i sterk grad fra formene i Larsens studie fra 1970. Samtidig er det viktig å presisere at det godt kan hende det finnes endringer som jeg ikke får med i denne oppgaven, i og med at jeg kun har undersøkt et utvalg språklige variabler. Jeg kan heller ikke generalisere mine funn til å gjelde alle unge flekkefjæringers talemål – kun fastslå at blant mine informanter er det en forholdsvis gjennomgående bruk av tradisjonelle dialektformer.