Grimstaddialekten : En undersøkelse av holdninger til egen dialekt blant unge i Grimstad kommune

Abstract

Problemstillingen i denne undersøkelsen var «Hvilke holdninger har unge til egen dialekt i Grimstad kommune?». Dialekter er under stadig utvikling, og holdninger til egen dialekt kan være en viktig forklaringsfaktor. Undersøkelsen baserte seg på en kvalitativ metode med informanter i videregående skole. For å få frem holdningene på best mulig måte, ble det brukt intervju som metode. Her fremkom bevisste holdninger, men også underbevisste holdninger gjennom observasjon. Til sammen ble det foretatt intervju av åtte informanter fordelt på fire intervjusituasjoner. Gjennom gruppeintervju kom holdningene i deres sosiale miljø frem. Resultatene av intervjuene ble drøftet i lys av teori og metode. Hovedfunnene viser at informantene har tydelige negative holdninger til egen dialekt, til tross for at de har positive assosiasjoner til eget hjemsted. Resultatene viser at informantenes svar var bort imot entydige. Videre viste undersøkelsen at flere av informantene ønsket å snakke et mer standardisert talemål i retning av bokmål. Tendensene i språkendringsprosessene er at man velger å gå mot en regionalisering. Undersøkelsen viser at informantene heller mot en standardisering, til tross for at Kristiansand er et tyngdepunkt nær Grimstad kommune. Tonelagsgrensa i Lillesand er kanskje hovedgrunnen til at trenden går østover. Holdninger til egen dialekt kan være en sentral påvirkningsfaktor og årsak til at unge velger å snakke eller har et ønske om å snakke et mer standardisert talemål i dag. En vesentlig årsak kan være stereotypiske oppfattelser av egen dialekt, som de kanskje har tatt til seg som fakta. Identitet er med på å forklare hvem man er, men også hvem man ønsker å være. Det kan tenkes at unge i Grimstad finner forbilder i og ønsker å identifisere seg med det østnorske.