Hvordan påvirker et ønske om låtandeler produsentens kreative valg i studio?

Abstract

Musikkteknologi har endevendt musikkbransjen, fra produksjonsbånd til sluttbruker. Der man tidligere henvendte seg for å kjøpe musikk fra en forhandler, skriver man nå inn kredittkortinformasjon for å få tilgang til hele verdensrepertoaret via. telefonen sin. Hvilken påvirkning har denne revolusjonen hatt på produsentrollen? Moderne produsenter jobber ikke kun på oppdrag fra et plateselskap, men ofte for artister som selv finansierer og eier innspillingen. Disse jobber gjerne sammen på et håndtrykk, uten noen satt avtale om kompensasjon i forkant. Nå som produsenter har fått et større kunstnerisk mandat med et mindre honorar - blir de noen gang fristet til å ta kreative grep for å øke sin låtandel?

Empirien er blitt til ved å dybdeintervjue to (2.) objekter, INT 1. og 2. Jeg har anonymisert intervjuobjektene, i tillegg til navnene til artistene som blir diskutert. Oppgavens teoretiske grunnlag er hentet fra fagfellevurderte artikler og bøker, som omhandler kategoriene som ble trukket fra spørsmålene i intervjuene: Produsentens rolle, musikkteknologi og avtaler. Som metodisk fremgangsmåte har jeg valgt å ta i bruk Tjoras' SDI-modell. Ved å ha en stegvis-deduktiv induktiv tilnærming til empirien, viser jeg nærhet til dataen og den vitenskaplige prosessen. Jeg har derfor valgt å ikke legge ved intervjuguide og transkripsjoner, da gode deler av empirien blir godt representert i kapittel 4. og 5. Oppgaven konkluderer med at dersom det ligger et ønske om eierrettigheter i en sang, er det ikke motivert ut fra et økonomisk perspektiv. Kredibilitet er en valuta man aldri skal undervurdere i musikkbransjen, men man må ha til salt på maten. Disse verdiene, i kombinasjon med at produsenter fortsatt kan få honorar for sine tjenester, forhindrer dem i å ta “unødvendige” kreative grep for å øke sin andel.