| dc.description.abstract | I denne oppgaven har jeg i løpet av høsten 2015/ vinteren 2016 intervjuet 12 (13) av Arendals nyutdannede, nytilsatte lærere for å spørre de om i hvilken grad de er parat til å utøve yrket, hvordan de er fulgt opp av kommunen og i hvilken grad de har fått veiledning og egen mentor
iii
ved skolene de arbeider på. Som skoleleder er jeg opptatt av spørsmålene siden vi må utvikle, rekruttere og ta vare på nyutdannede på en god måte, foruten elevene er de fremtidens viktigste ressurs i skolen. Problemstillingen min har vært:
I hvilken grad føler de nyutdannede seg parat til å håndtere den situasjonen de har havnet i?
Er tidligere forskning på området ”feil”?
Hvorfor klarer ikke kommunen/enhetene å bruke forskning til å endre praksis?
Jeg har snakket med hver enkelt ute på deres egen arbeidsplass og stilt 14 spørsmål både om det faglige i lærerutdanningen, det pedagogiske, didaktiske og etiske perspektivet og hvordan de har blitt fulgt opp på skolene og til slutt om de har noe inntrykk av hvordan Arendal kommune satser på denne ressursen som de representerer. Dette er utført som en kvalitativ undersøkelse og et case- studium av Arendal kommune. Jeg har et forklarende design på beskrivelsen av hvordan min kommune håndterer dette.
Respondentene gir uttrykk for at de på mange måter er klare til å gå over i arbeidslivet, men at kompleksiteten i yrket gjør at de fort oppdager en del kunnskap/kompetanse som de savner. Det dreier seg mye om relasjonell og institusjonell kompetanse og trygghet. De er avhengige av anerkjennelse, bekreftelse, støtte og hjelp til videre faglig og personlig utvikling.
Kommunen hadde for to år siden samlinger for disse, et slag nettverksmøte som de nyutdannede kunne komme på og dele erfaringer, frustrasjon og spørsmål. Det var ikke så mange som deltok, og det har ikke vært arrangert siden. Det viser seg at så fort det store nasjonale fokuset er borte fra et satsningsområde, så faller både kommunen som organisasjon og den enkelte skole tilbake til gamle handlingsmønstre.
Så hvorfor gjør vi ikke det vi vet virker? Det er tre forklaringer som alle er like viktige og som må virke sammen for å endre praksis: Studentene må forberedes enda bedre på hverdagen og den komplekse virkeligheten som møter dem ute i skolen. Det må være et utstrakt samarbeid mellom kommunen, utdanningsinstitusjonene og praksisskolene. Kompetanseheving av praksislærere, skoleledere og mentorer må til. Kommunens politikere må vedta en oppfølgingsplan og etterprøve iverksettelsen og driften av denne. Den enkelte skoleleder må forpliktes på å følge opp dette arbeidet, ved å prioritere opplæring av de som skal være mentorer, profesjonalisere denne rollen og sammen med de nyutdannede, nytilsatte lærerne
iv
åpne for at denne nye kompetansen får virke inn i skolen og være en del av organisasjonens utvikling og endringsarbeid.
Da Arendals kommunalsjef for Oppvekst høsten 2015 ba om at hvordan vi veileder nyutdannede lærere skulle undersøkes, var det vel med en liten mistanke om at kanskje ikke alt var slik som det burde, at gode intensjoner ikke alltid blir konkret handling og at vi kanskje kunne si noe om hvorfor det er sånn.
I Arendal kommune må vi dessverre ta den litt ubehagelige erkjennelsen inn over oss; at vi ikke gjør det vi vet virker også fordi vår egen organisasjonskultur og vårt manglende felles verdigrunnlag står i veien. Samhandling må til, vi som arbeider i kommunen må ha kompetanse på hva de nyutdannede trenger oppfølging i, vi må be kommunenes politikere om å vedta å satse på dette og vi må skolere skoleledelsen og mentorene slik at fine planer kan bli virkelighet.
Det håper jeg at jeg kan være med å bidra til. | nb_NO |
