| dc.description.abstract | Denne undersøkelsen hadde som mål å spore opp mulige sammenhenger mellom
minimalistisk musikk og det sublime og hvordan disse sammenhengene kan komme til
uttrykk i en egenkomponert/selvutviklet konsert for solo trommesett: Mantra 5.
Teori om det sublime under tidligmoderne, moderne og postmoderne betingelser har
gitt meg innsikt om hva det sublime kan innebære. Det tidligmoderne sublime er i
undersøkelsen representert ved Edmund Burke og Immanuel Kant. Den moderne og
postmoderne sublimiteten er representert ved Jean-François Lyotard. Jeg trekker også veksler
på beslektede begreper fra kunsthistorien og filosofien som sjokk, rystelse, uro, møteøyeblikk
og das Unheimliche slik begrepene kommer til uttrykk hos blant andre Grant Kester, Theodor
W. Adorno, Daniel Stern, Tony Valberg og Sigmund Freud.
Minimalistisk musikk er i min undersøkelse, i tillegg til Mantra 5, representert av
tidlige verker av to av pionerene innen sjangeren: Steve Reich og La Monte Young, med
særlig fokus på Reich. Gjennom lytting til verker som It’s Gonna Rain (Reich, 1965) og
Piano Phase (Reich, 1967) has jeg skaffet meg ”ordløs” kunnskap om sjangeren og
inspirasjon til utvikling av min konsert.
Med kunstnerisk utviklingsarbeid som metodisk tilnærming har jeg samlet inn data fra
tre fremførelser av Mantra 5 ved henholdsvis Agder Kunstsenter, Vaktbua og Østre – hus for
lydkunst og elektronisk musikk samt fra øvelser i to ulike lokaler i Kristiansand. Jeg har samlet
inn data ved bruk av referansegruppe, spørreundersøkelser, samtaler med veiledere og
observasjon av eget og andres lyd-, bilde- og videomateriale.
Undersøkelsen har ikke gitt noen konklusjon hugget i stein om hva som skal til for å
skape sublime musikkopplevelser for utøver og publikum, men den har gitt indikasjoner på at
musikalske og instrumentelle grep som utstrekning av rytmemønstre over tid, mangel på
sensasjon og bruk av romklang kan føre til en uro hos utøver og publikum som synes å legge
grunn for en opplevelse som kan kalles sublim. | nb_NO |
