"La oss håpe vi er onde på bunnen" : en undersøkelse av sannhets- og skjønnhetsbegrepet i "Usynlige hender" og "Gjennom natten" i lys av Marcus skjønnhetsbegrepet i "Usynlige hender" og "Gjennom natten" i lys av Marcus skjønnhetsbegrepet i "Usynlige hender" og "Gjennom natten" i lys av Marcus skjønnhetsbegrepet i "Usynlige hender" og "Gjennom natten" i lys av Marcus

Abstract

Denne masteroppgaven undersøker hvordan man kan forstå sannhets- og skjønnhetsbegrepet i to av Stig Sæterbakkens bøker; Usynlige hender1 og Gjennom natten. For å gjøre dette har jeg valgt å undersøke Marcus Jacob Monrad, en anerkjent litteraturkritiker og filosof fra 1800-tallet, sine teorier rundt litteratur- og kunstestetikk. Jeg har også valgt å bruke intervjuer gjort av Stig Sæterbakken og essays han har forfattet hvor hans meninger om litteraturestetikken blir tydeliggjort. For å se utviklingen Norge har vært gjennom har jeg også introdusert Hans Jæger, en av Norges første forfattere innenfor naturalismen. For å undersøke skjønnheten og sannheten i Sæterbakkens bøker har jeg gjort en tematisk analyse hvor jeg har pekt på ulike passasjer og tematikker hvor skjønnheten og sannheten lar seg diskutere. Bøkene rommer blant annet utroskap, sykdom, mord, mishandling, utemmet begjær, sorg, tap og selvmord. Funnene jeg har gjort i disse analysene har jeg så drøftet opp mot Monrads og Sæterbakkens tanker. Stort sett er Sæterbakken og Monrad svært uenige om hvordan litteraturen skal framstå og hva som er litteraturens oppgave, selv om tankerekkene deres til tider var overraskende like. Monrad stod for en relativt konservativ litteraturestetikk, hvor det kun var den skjønne, den gode og den sanne helhet som skulle skildres i litteraturen. Sæterbakken mente, slik som også Jæger, at litteraturen skulle skildre den stygge virkelighet. Dette fordi det kun var denne som kunne lære mennesket noe om livets realiteter. Monrads tanke om at litteraturen ikke skal belære, men kun oppløfte og behage står derfor i kontrast til dette. I forbindelse med Sæterbakkens romaner har det vært interessant å lese anmeldelser som er utgitt ulike aviser og tidsskrift. Disse viser at resepsjonen av romanene har vært ulik og at La#oss#håpe#vi#er#onde#på#bunnen# Sæterbakkens kunstneriske stil til tider overskygger det grusomme innholdet romanene har. Dette er en forskjønnelse av virkeligheten som Monrad mente var uriktig, da litteraturen bare skulle fremme den virkeligheten som hadde en harmonisk og skjønn helhet. Både Usynlige hender og Gjennom natten har jeg-fortellere som hovedkarakter. Dette medfører en sterkere kommunikasjon til leseren, og muligens også en forståelse for dårlige valg og selvsentrert begjær.