dc.description.abstract | Denne masteroppgaven undersøker hvordan man kan forstå sannhets- og skjønnhetsbegrepet i
to av Stig Sæterbakkens bøker; Usynlige hender1 og Gjennom natten. For å gjøre dette har
jeg valgt å undersøke Marcus Jacob Monrad, en anerkjent litteraturkritiker og filosof fra
1800-tallet, sine teorier rundt litteratur- og kunstestetikk. Jeg har også valgt å bruke intervjuer
gjort av Stig Sæterbakken og essays han har forfattet hvor hans meninger om
litteraturestetikken blir tydeliggjort. For å se utviklingen Norge har vært gjennom har jeg også
introdusert Hans Jæger, en av Norges første forfattere innenfor naturalismen.
For å undersøke skjønnheten og sannheten i Sæterbakkens bøker har jeg gjort en tematisk
analyse hvor jeg har pekt på ulike passasjer og tematikker hvor skjønnheten og sannheten lar
seg diskutere. Bøkene rommer blant annet utroskap, sykdom, mord, mishandling, utemmet
begjær, sorg, tap og selvmord. Funnene jeg har gjort i disse analysene har jeg så drøftet opp
mot Monrads og Sæterbakkens tanker. Stort sett er Sæterbakken og Monrad svært uenige om
hvordan litteraturen skal framstå og hva som er litteraturens oppgave, selv om tankerekkene
deres til tider var overraskende like.
Monrad stod for en relativt konservativ litteraturestetikk, hvor det kun var den skjønne, den
gode og den sanne helhet som skulle skildres i litteraturen. Sæterbakken mente, slik som også
Jæger, at litteraturen skulle skildre den stygge virkelighet. Dette fordi det kun var denne som
kunne lære mennesket noe om livets realiteter. Monrads tanke om at litteraturen ikke skal
belære, men kun oppløfte og behage står derfor i kontrast til dette.
I forbindelse med Sæterbakkens romaner har det vært interessant å lese anmeldelser som er
utgitt ulike aviser og tidsskrift. Disse viser at resepsjonen av romanene har vært ulik og at
La#oss#håpe#vi#er#onde#på#bunnen#
Sæterbakkens kunstneriske stil til tider overskygger det grusomme innholdet romanene har.
Dette er en forskjønnelse av virkeligheten som Monrad mente var uriktig, da litteraturen bare
skulle fremme den virkeligheten som hadde en harmonisk og skjønn helhet.
Både Usynlige hender og Gjennom natten har jeg-fortellere som hovedkarakter. Dette
medfører en sterkere kommunikasjon til leseren, og muligens også en forståelse for dårlige
valg og selvsentrert begjær. | nb_NO |