| dc.description.abstract | Prosjektet vi har tatt for oss skal i første rekke utvikle fysiske løsninger, prinsipper og produksjonsprosesser som raskt kan oversette kundekrav, arealmessige og naturgitte forutsetninger til bryggeløsninger og anlegg av høy kvalitet. Anlegg og løsninger skal være skalerbare slik at man i tillegg til store gjestebrygger/anlegg, som skal utvikles i samarbeid med Arendal Havn i dette OFU-prosjektet, også kan adressere for eksempel små private bryggeanlegg som marked. Fleksibiliteten og kundetilpasning muliggjøres ved en gjennomgående modularisering- og plattformtankegang. Prosjektet er sammensatt av i alt åtte aktører med et bredt kompetansespekter som vil være ansvarlig for kompetanseutvikling og løsningene som fremkommer gjennom prosjektet. Formålet med denne oppgaven er å vurdere valget som er tatt om å benytte modularisering som metode er det optimale valget for kunden og aktørene, hvilken tilnærming som er mest hensiktsmessig, samt hvordan koordineringen mellom de ulike aktørene kan gjennomføres på det aktuelle prosjektet. Videre i oppgaven har vi forsøkt å kartlegge teorien som ligger bak modularisering og koordinering. Modularisering er en tilnærming som kan benyttes for å håndtere utfordringer knyttet til produksjon av fleksible, kundetilpassede produkter i høyt volum til relativt lave priser gjennom fleksible prosesser. En gjennomgående modulariseringstankegang vil potensielt kunne gi god utnyttelse av effektene modularisering åpner for, noe som er et sentralt aspekt innen dette prosjektet. For å vurdere om modularisering er det optimale valget, er det dermed viktig at de lykkes i å utnytte disse effektene i tilstrekkelig grad. Dette fordi utviklingen av en modulær produktarkitektur ofte krever en mer omfattende initial utviklingsprosess og høyere kostnader. Det må da vurderes om de potensielle effektene modularisering åpner for, på dette prosjektet, overveier de potensielle kostnadene det medfører. Videre er det også forskjellige tilnærminger til modularisering etter hva som er mest hensiktsmessig for det aktuelle prosjektet. Koordinering kan sees på som kunsten å håndtere gjensidige avhengigheter mellom flere parter. Et samarbeid mellom en rekke aktører, og da spesielt i et prosjekt hvor man anvender modularisering som metode, stilles det store krav til koordineringsarbeidet for å oppnå tilstrekkelig samhandling. Tilstrekkelig samhandling er et kritisk aspekt ved ethvert prosjekt som involverer parter med ulike kompetanseområder og interesser, for å unngå Dammen og Aas IV målkonflikter. Modularisering bygger på gitte grensesnitt og tydelig produktarkitektur. Dette fremmer viktigheten av å tilrettelegge for god kommunikasjon og informasjonsflyt. Koordineringsteorien baserer seg i grove trekk rundt det å styre disse avhengighetene. Innsamling av data er gjennomført etter kvalitativ metode. Innhenting av empirien oppgaven bygger på, er i hovedsak dybdeintervju av de involverte aktørene i prosjektet. I tillegg er det benyttet informasjon fra prosjektdokumenter, møtereferater og egen deltakelse på prosjektmøter som bakgrunn for drøftingen. Gjennom drøftingen kommer det frem at aktørene og Innovasjon Norge er inne med betydelige midler, noe som betydelig reduserer risikoen knyttet til kunden. Det fortsatt er vanskelig å ta stilling til valget om modularisering er det optimale valget for aktørene i det aktuelle prosjektet, ettersom det fortsatt er inne i en tidlig fase. Det kommer derimot frem at aktørene har ulik grad av kompetanse innen det teoretiske aspektet bak modularisering, noe som kan medføre at de ikke utnytter effektene modularisering åpner på i tilstrekkelig grad. Drøftingen indikerer hvilken tilnærming til modularisering som vil være mest hensiktsmessig for det aktuelle prosjektet. Dette basert hovedsakelig på at kompleksiteten stammer fra omfanget av prosjektet, det er en høy grad av innovasjon og at det ikke er referanseprosjekter tilgjengelig. Videre kommer det frem at aktørene benytter forskjellige metoder for å utvikle modulene, noe som er en svakhet ved prosjektet, og det antydes en felles metode som kan være optimal for utviklingen av modulene. Det vises videre at det er visse aspekter i samhandlingen som ikke fungerer optimalt. Utilstrekkelig kommunikasjon og informasjonsflyt er noe som har kommet frem i empirien, og er dermed viet fokus. Drøftingen foreslår faktorer som må legges betydelig mer vekt på i fremtiden for å oppnå høy grad av samhandling i nettverket av aktører som er involvert i dette prosjektet. Det foreslås også noen konkrete tiltak for å øke flyten av informasjon og redusere usikkerheten blant aktørene. | nb_NO |
