Markens døde : forbrytelse og straff i Hamsuns Markens grøde

Abstract

Artikkelen tar for seg Knut Hamsuns engasjement for å bekjempe barnedrap i Norge, et engasjement som kom tydeligst til uttrykk i den såkalte barnemorddebatten (1915-1916) og i romanen Markens Grøde (1917). I debattinnleggene retter Hamsun sterk kritikk mot både forbryterske mødre og milde dommere, og argumenterer for gjeninnføring av dødsstraff som kriminalpreventivt virkemiddel. I romanen videreføres kritikken, men her skildres barnemorderne Inger og Barbro på en mer nyansert måte. Begge reintegreres i det sosiale livet i marken. Romanen representerer en annen tilnærming til spørsmålet om forbrytelse og straff. Hamsun tvinges her til å undersøke de personlige motivene og det nettet av omstendigheter som fører frem til forbrytelsene. Som “litterær dommer” utøver han en form for stoisk mildhet, ved å la formildende omstendigheter og flere stemmer komme til uttrykk. I en teoretisk diskusjon om mildhet og romanform, dras det veksler på Seneca, Martha Nussbaum, Mikhail Bakhtin og Arild Linneberg.