Show simple item record

dc.contributor.authorAadal, Michael
dc.date.accessioned2009-10-07T11:35:25Z
dc.date.issued2008
dc.identifier.urihttp://hdl.handle.net/11250/138440
dc.descriptionMasteroppgave i utøvende musikk- Universitetet i Agder 2008en
dc.description.abstractHelt siden jeg oppdaget jazzmusikken, har jeg vært spesielt fasinert og nysgjerrig på denne stilartens mange, og ofte kompliserte harmoniske aspekter. En stor del av denne fasinasjonen bygger på det at jeg alltid har prøvd å finne frem til mine egne øvingskonsepter og tilnærmingsmetoder. I løpet av mine fem år her på konservatorieutdanningen har jeg opparbeidet meg en ganske stor samling med litteratur innen dette emnet, og da spesielt med henblikk på gitarlitteratur/metodikk. Men etter hvert som jeg har lest mer og mer om dette emnet, og selvfølgelig lært veldig mye av enkelte av disse bøkene, har jeg begynt å stille en del spørsmålstegn om hvordan dette stoffet ofte blir presentert. En av de største svakhetene med all den litteraturen som er tilgjengelig i dag, slik jeg ser det, er rett og slett det at man blir presentert for altfor mange valgmuligheter. Konsekvensen av dette er ofte at man ikke fokuserer nok på en og en ting om gangen. Så jeg tror at når man hele tiden bare ”snuser” på de forskjellige konseptene, gjør man egentlig seg selv en stor bjørnetjeneste. For mitt vedkommende kom jeg i alle fall frem til denne konklusjonen, det at jeg egentlig bare skrapte på overflaten av all kunnskapen og informasjonen som allerede lå i dette materialet jeg jobbet med. Så jeg begynte å tenke ”back to basics”, det å grundig gå igjennom skalaer, basisakkordene, alle omvendinger osv. I stedet for å være så utålmodig med å komme i gang med å jobbe med neste akkord eller skala, ville jeg heller prøve å utforske nøyere alle de mulighetene jeg fant frem til innenfor de forskjellige harmoniske verktøyene. Disse tankene har også stor sammenheng med at jeg i de siste årene har lyttet til og komponert mer moderne jazzmusikk enn jeg tidligere har gjort. Dette har igjen fått meg til å tenke litt annerledes på harmonikk og akkordikk enn jeg gjorde før. Den ”nye generasjonen” med jazzgitarister som blant annet Kurt Rosenwinkel, Lage Lund, Jonathan Kreisberg, Peter Bernstein og Mike Moreno har også vært en stor inspirasjonskilde til hvordan jeg nå tilnærmer meg harmonikk. En ting som de alle har til felles er at de bruker akkorder veldig aktivt i sine improvisasjoner. Et eksempel jeg kan nevne her er de typiske tette klangene Lage Lund og Kurt Rosenwinkel ofte bruker til å kompe seg selv under sine soloer. En nærmere beskrivelse og forklaring av slike klanger kommer i kapittelet ”intervallbasert komping.” Dette er jo veldig vanlig å høre hos pianister, men ikke i så stor grad hos gitarister. Så etter å ha lyttet veldig mye og plukket opp ting av disse gitaristene har jeg prøvd å finne mine egne metoder og konsepter på hvordan jeg kunne inkorporere/øve inn dette i mitt eget spill. I og med at jeg ikke har funnet så mye litteratur om dette emnet, spesielt beregnet for gitar. Dette er en av de viktigste årsakene til mitt temavalg.en
dc.format.extent659402 bytes
dc.format.mimetypeapplication/pdf
dc.language.isonoben
dc.publisherUniversitetet i Agder : University of Agderen
dc.titleHarmoniske rammer og utfordringer for gitarkomping i et jazzensembleen
dc.typeMaster thesisen
dc.subject.nsiVDP::Humanities: 000::Musicology: 110::Music theory: 112en
dc.source.pagenumber71 s.en


Files in this item

Thumbnail

This item appears in the following Collection(s)

Show simple item record