| dc.description.abstract | Helt siden jeg oppdaget jazzmusikken, har jeg vært spesielt fasinert og nysgjerrig på denne
stilartens mange, og ofte kompliserte harmoniske aspekter. En stor del av denne
fasinasjonen bygger på det at jeg alltid har prøvd å finne frem til mine egne
øvingskonsepter og tilnærmingsmetoder.
I løpet av mine fem år her på konservatorieutdanningen har jeg opparbeidet meg en
ganske stor samling med litteratur innen dette emnet, og da spesielt med henblikk på
gitarlitteratur/metodikk. Men etter hvert som jeg har lest mer og mer om dette emnet, og
selvfølgelig lært veldig mye av enkelte av disse bøkene, har jeg begynt å stille en del
spørsmålstegn om hvordan dette stoffet ofte blir presentert. En av de største svakhetene
med all den litteraturen som er tilgjengelig i dag, slik jeg ser det, er rett og slett det at man
blir presentert for altfor mange valgmuligheter. Konsekvensen av dette er ofte at man ikke
fokuserer nok på en og en ting om gangen. Så jeg tror at når man hele tiden bare ”snuser”
på de forskjellige konseptene, gjør man egentlig seg selv en stor bjørnetjeneste.
For mitt vedkommende kom jeg i alle fall frem til denne konklusjonen, det at jeg egentlig
bare skrapte på overflaten av all kunnskapen og informasjonen som allerede lå i dette
materialet jeg jobbet med. Så jeg begynte å tenke ”back to basics”, det å grundig gå
igjennom skalaer, basisakkordene, alle omvendinger osv. I stedet for å være så utålmodig
med å komme i gang med å jobbe med neste akkord eller skala, ville jeg heller prøve å
utforske nøyere alle de mulighetene jeg fant frem til innenfor de forskjellige harmoniske
verktøyene.
Disse tankene har også stor sammenheng med at jeg i de siste årene har lyttet til og
komponert mer moderne jazzmusikk enn jeg tidligere har gjort. Dette har igjen fått meg til
å tenke litt annerledes på harmonikk og akkordikk enn jeg gjorde før.
Den ”nye generasjonen” med jazzgitarister som blant annet Kurt Rosenwinkel, Lage Lund,
Jonathan Kreisberg, Peter Bernstein og Mike Moreno har også vært en stor
inspirasjonskilde til hvordan jeg nå tilnærmer meg harmonikk. En ting som de alle har til
felles er at de bruker akkorder veldig aktivt i sine improvisasjoner. Et eksempel jeg kan
nevne her er de typiske tette klangene Lage Lund og Kurt Rosenwinkel ofte bruker til å
kompe seg selv under sine soloer. En nærmere beskrivelse og forklaring av slike klanger
kommer i kapittelet ”intervallbasert komping.” Dette er jo veldig vanlig å høre hos
pianister, men ikke i så stor grad hos gitarister.
Så etter å ha lyttet veldig mye og plukket opp ting av disse gitaristene har jeg prøvd å finne
mine egne metoder og konsepter på hvordan jeg kunne inkorporere/øve inn dette i mitt
eget spill. I og med at jeg ikke har funnet så mye litteratur om dette emnet, spesielt
beregnet for gitar. Dette er en av de viktigste årsakene til mitt temavalg. | en |
