| dc.description.abstract | Tema for denne studien er fosterforeldres egne barn. Formålet er å rette et profesjonsetisk
blikk mot en taus og glemt gruppe barn i barneverntjenestens arbeid. Fosterhjemsarbeid er et
satsingsområde innenfor barnevernsfeltet, og fosterhjem er det mest brukte og foretrukne
plasseringstiltaket utenfor hjemmet. Antall fosterbarn øker, noe som fører til press på
rekruttering og plassering i nye fosterhjem. Fosterhjemsomsorgen tar form av å være mer
formalisert, og yte mer profesjonell omsorg overfor stadig flere fosterbarn, med ofte store
omsorgs- og behandlingsbehov.
I svært mange fosterhjem bor det også andre barn, som omtales som biologiske barn i
fosterhjem, eller fosterforeldres egne barn. Disse barna berøres i stor grad av en
fosterhjemsplassering. Familiens indre liv endres, og barnas hverdag, omsorgsklima og
livssituasjon preges av det nye barnet som flytter inn. Derfor utløses en del problematiske
aspekter ved det å vokse opp med fostersøsken. Selv om egne barn i stor grad berøres av en
fosterhjemsplassering, er nettopp disse barnas perspektiv i liten grad innlemmet i litteratur,
lovverk og retningslinjer, sosialpolitiske føringer eller faglige debatter knyttet til
fosterhjemsomsorgen. Det finnes noe forskning i Norge på tema, i tillegg til at det finnes en
del undersøkelser fra ulike land. Forskningsresultatene er stort sett sammenfallende og viser at
fosterforeldres egne barn utsettes for livserfaringer, belastninger og utfordringer det er grunn
til å vie profesjonsmoralsk oppmerksomhet.
Denne studien tilfører et etisk perspektiv, og er et bidrag til profesjonsetikken ved å sette tema
inn i en profesjonsmoralsk kontekst. Problemstillingen er gitt følgende formulering: Hvordan
kan sosialarbeiderens møte med fosterforeldres egne barn forstås som profesjonsetisk
utfordring? Hovedmålet med prosjektet er å få økt innsikt i profesjonelles erfaringer og
refleksjoner omkring tematikken. Fokus rettes mot profesjonsutøver, hvor intensjonen er å
lete etter etikk i praksis. Som en innfallsvinkel til å belyse problemstillingen, brukes
profesjonsetiske og nærhetsetiske perspektiver. Undersøkelsen har en fenomenologisk
tilnærming og bygger på kvalitativt design. Empirien utgjør materialet fra intervju med ti
sosialarbeidere i kommunalt barnevern. Utvalget ble trukket fra en strategisk og
formålstjenlig utvalgsmetode.
Empirien samsvarer i stor grad med annen forskning, med hensyn til hvilke belastninger
fosterforeldres egne barn møter, som følge av at hjemmet deres blir et fosterhjem. Studien
bringer nye elementer inn i problematikken, ved å vise til at egne barn kan utvikle negative
atferdsmønstre og psykososiale problemer. Sosialarbeiderne er enige om at relasjonen mellom
fosterbarn og egne barn har betydning for plasseringen, og at bestemte
alderssammensetninger mellom barna gir ulike utfordringer. Samtlige informanter viser til at
problembelastninger for egne barn, kan være årsak til brudd i fosterhjemsplasseringer. De
ytrer kritiske refleksjoner omkring rekruttering, opplæring og plassering i fosterhjemmene, og
gir uttrykk for at fosterforeldres egne barn bør ha en større plass i denne prosessen, for å
forebygge problembelastninger og utilsiktede flyttinger. Dette gir en indikasjon på hvilke
områder det kan være interessant å forske videre på.
Sosialarbeidere står i praksisfeltet overfor mange profesjonsetiske utfordringer som de strever
med å finne gode løsninger på. Knappe ressurser og mangel på fosterhjem, kan føre til at
profesjonelle går på akkord med egne faglige og etiske vurderinger. Profesjonelle opplever
det vanskelig å veilede fosterfamilier, der store problembelastninger fører til at fosterforeldres
egne barn lider under plasseringen. Å treffe beslutninger, foreta vanskelige etiske avveininger,
og oppveie ulike hensyn og behov i fosterhjemmene, oppgis å være et krevende ansvar.
Utfordringene beskrives som særlig store, når fosterhjemsoppdraget blir så krevende at
fosterforeldre mister fokus på egne barn. Sosialarbeidere bestreber seg på å følge opp egne
barn gjennom samtaler, selv om mangel på tid, ressurser og profesjonsmoralske retningslinjer
gjør dette vanskelig å gjennomføre i praksis. Den kommunale barnevernsarbeideren vurderer
selv å ha større bevissthet rundt barneperspektivet og alderssammensetning mellom barna i
fosterfamilien, enn andre faginstanser. Flere har erfart at egne faglige vurderinger, ved
plassering av fosterbarn inn i hjem hvor det også bor andre barn, ikke tas hensyn til.
Studien viser hvordan sosialarbeiderens etiske blikk, etiske perspektiver, og moralske
kompetanse har betydning for hvordan profesjonelle opptrer som moralsk aktør, overfor
fosterforeldres egne barn. Flertallet av informantene gir fosterforeldres egne barn moralsk
status, i kraft av å være moralsk berørte av plasseringen, og anerkjenner derfor å ha et
profesjonsmoralsk ansvar overfor dem. I siste del av oppgaven drøftes sosialarbeidernes
refleksjoner i lys av etiske perspektiver. Drøftingens hovedpunkt er at fosterforeldres egne
barn risikerer å utsettes for belastninger, i en slik grad at de lider overlast, som følge av
barnevernets innsats for å hjelpe andre barn. Problematikken drøftes opp mot det
profesjonsmoralske samfunnsmandatet, og betydningen av et nærhetsetisk perspektiv som
grunnlag for profesjonsetikken. Deretter belyses ulike dimensjoner ved barnets lidelse med
utgangspunkt i Løgstrups perspektiver om sonekrenking. Oppgaven drøfter problematikken
som et etisk dilemma eller et moralsk problem, og ser på ulike etiske tilnærminger for å veie
hensynet til fosterbarnet opp mot hensynet til egne barn. Videre belyses hvordan ”fosterhjem”
blir noe annet enn ”vanlige hjem”, ved å dreie over til å bli en offentlig arena, og at
fosterhjemsarbeid dermed får noen utilsiktede bivirkninger. Avslutningsvis gis et
fenomenologisk bidrag til profesjonsetikk i fosterhjemsomsorgen. | no_NO |
