Sosialarbeiderens etiske blikk : en kvalitativ studie av profesjonsetiske utfordringer i møte med fosterforeldrenes egne barn

Abstract

Tema for denne studien er fosterforeldres egne barn. Formålet er å rette et profesjonsetisk blikk mot en taus og glemt gruppe barn i barneverntjenestens arbeid. Fosterhjemsarbeid er et satsingsområde innenfor barnevernsfeltet, og fosterhjem er det mest brukte og foretrukne plasseringstiltaket utenfor hjemmet. Antall fosterbarn øker, noe som fører til press på rekruttering og plassering i nye fosterhjem. Fosterhjemsomsorgen tar form av å være mer formalisert, og yte mer profesjonell omsorg overfor stadig flere fosterbarn, med ofte store omsorgs- og behandlingsbehov. I svært mange fosterhjem bor det også andre barn, som omtales som biologiske barn i fosterhjem, eller fosterforeldres egne barn. Disse barna berøres i stor grad av en fosterhjemsplassering. Familiens indre liv endres, og barnas hverdag, omsorgsklima og livssituasjon preges av det nye barnet som flytter inn. Derfor utløses en del problematiske aspekter ved det å vokse opp med fostersøsken. Selv om egne barn i stor grad berøres av en fosterhjemsplassering, er nettopp disse barnas perspektiv i liten grad innlemmet i litteratur, lovverk og retningslinjer, sosialpolitiske føringer eller faglige debatter knyttet til fosterhjemsomsorgen. Det finnes noe forskning i Norge på tema, i tillegg til at det finnes en del undersøkelser fra ulike land. Forskningsresultatene er stort sett sammenfallende og viser at fosterforeldres egne barn utsettes for livserfaringer, belastninger og utfordringer det er grunn til å vie profesjonsmoralsk oppmerksomhet. Denne studien tilfører et etisk perspektiv, og er et bidrag til profesjonsetikken ved å sette tema inn i en profesjonsmoralsk kontekst. Problemstillingen er gitt følgende formulering: Hvordan kan sosialarbeiderens møte med fosterforeldres egne barn forstås som profesjonsetisk utfordring? Hovedmålet med prosjektet er å få økt innsikt i profesjonelles erfaringer og refleksjoner omkring tematikken. Fokus rettes mot profesjonsutøver, hvor intensjonen er å lete etter etikk i praksis. Som en innfallsvinkel til å belyse problemstillingen, brukes profesjonsetiske og nærhetsetiske perspektiver. Undersøkelsen har en fenomenologisk tilnærming og bygger på kvalitativt design. Empirien utgjør materialet fra intervju med ti sosialarbeidere i kommunalt barnevern. Utvalget ble trukket fra en strategisk og formålstjenlig utvalgsmetode. Empirien samsvarer i stor grad med annen forskning, med hensyn til hvilke belastninger fosterforeldres egne barn møter, som følge av at hjemmet deres blir et fosterhjem. Studien bringer nye elementer inn i problematikken, ved å vise til at egne barn kan utvikle negative atferdsmønstre og psykososiale problemer. Sosialarbeiderne er enige om at relasjonen mellom fosterbarn og egne barn har betydning for plasseringen, og at bestemte alderssammensetninger mellom barna gir ulike utfordringer. Samtlige informanter viser til at problembelastninger for egne barn, kan være årsak til brudd i fosterhjemsplasseringer. De ytrer kritiske refleksjoner omkring rekruttering, opplæring og plassering i fosterhjemmene, og gir uttrykk for at fosterforeldres egne barn bør ha en større plass i denne prosessen, for å forebygge problembelastninger og utilsiktede flyttinger. Dette gir en indikasjon på hvilke områder det kan være interessant å forske videre på. Sosialarbeidere står i praksisfeltet overfor mange profesjonsetiske utfordringer som de strever med å finne gode løsninger på. Knappe ressurser og mangel på fosterhjem, kan føre til at profesjonelle går på akkord med egne faglige og etiske vurderinger. Profesjonelle opplever det vanskelig å veilede fosterfamilier, der store problembelastninger fører til at fosterforeldres egne barn lider under plasseringen. Å treffe beslutninger, foreta vanskelige etiske avveininger, og oppveie ulike hensyn og behov i fosterhjemmene, oppgis å være et krevende ansvar. Utfordringene beskrives som særlig store, når fosterhjemsoppdraget blir så krevende at fosterforeldre mister fokus på egne barn. Sosialarbeidere bestreber seg på å følge opp egne barn gjennom samtaler, selv om mangel på tid, ressurser og profesjonsmoralske retningslinjer gjør dette vanskelig å gjennomføre i praksis. Den kommunale barnevernsarbeideren vurderer selv å ha større bevissthet rundt barneperspektivet og alderssammensetning mellom barna i fosterfamilien, enn andre faginstanser. Flere har erfart at egne faglige vurderinger, ved plassering av fosterbarn inn i hjem hvor det også bor andre barn, ikke tas hensyn til. Studien viser hvordan sosialarbeiderens etiske blikk, etiske perspektiver, og moralske kompetanse har betydning for hvordan profesjonelle opptrer som moralsk aktør, overfor fosterforeldres egne barn. Flertallet av informantene gir fosterforeldres egne barn moralsk status, i kraft av å være moralsk berørte av plasseringen, og anerkjenner derfor å ha et profesjonsmoralsk ansvar overfor dem. I siste del av oppgaven drøftes sosialarbeidernes refleksjoner i lys av etiske perspektiver. Drøftingens hovedpunkt er at fosterforeldres egne barn risikerer å utsettes for belastninger, i en slik grad at de lider overlast, som følge av barnevernets innsats for å hjelpe andre barn. Problematikken drøftes opp mot det profesjonsmoralske samfunnsmandatet, og betydningen av et nærhetsetisk perspektiv som grunnlag for profesjonsetikken. Deretter belyses ulike dimensjoner ved barnets lidelse med utgangspunkt i Løgstrups perspektiver om sonekrenking. Oppgaven drøfter problematikken som et etisk dilemma eller et moralsk problem, og ser på ulike etiske tilnærminger for å veie hensynet til fosterbarnet opp mot hensynet til egne barn. Videre belyses hvordan ”fosterhjem” blir noe annet enn ”vanlige hjem”, ved å dreie over til å bli en offentlig arena, og at fosterhjemsarbeid dermed får noen utilsiktede bivirkninger. Avslutningsvis gis et fenomenologisk bidrag til profesjonsetikk i fosterhjemsomsorgen.