Show simple item record

dc.contributor.authorBlåka, Sara
dc.date.accessioned2011-10-12T11:07:15Z
dc.date.available2011-10-12T11:07:15Z
dc.date.issued2011
dc.identifier.urihttp://hdl.handle.net/11250/136482
dc.descriptionMasteroppgave i offentlig politikk og ledelse- Universitetet i Agder 2011en_US
dc.description.abstractNorske kommuner har siden revisjonen av kommuneloven som trådte i kraft i 1993 fått en betydelig større mulighet til selv å utforme egen organisasjonsstruktur (Hovik & Stigen, 2008). Fokuset for studien er i første omgang hvordan kommunene har tilpasset seg denne friheten. Den første delen består derav i en kartlegging av utviklingen i kommunenes formelle struktur. Den teoretiske tilnærmingen ligger innenfor den teknisk instrumentelle og institusjonelle tradisjonen og munner ut i et forskningsspørsmål om kommunenes strukturvalg kjennetegnes av isomorfi eller anisomorfi (DiMaggio & Powell, 1983; Donaldson, 2001; Meyer & Rowan, 1977). Med utgangspunkt i de ovennevnte teoriretningene har forfatteren også søkt å forklare hvorfor noen kommuner ender seg, mens andre ikke gjør det, og hva som forklarer hvorfor kommuner endrer seg i retning av mer markedslignende konsepter. I forlengelsen av dette har studien også søkt å finne årsaker til distinksjonen mellom kommuner som endrer seg på et tidlig tidspunkt etter revisjonen av kommuneloven, og de som er senere ute med endring. Forklaringsfaktorene som skisseres i teorikapitlet består av ulike organisasjonsspesifikke trekk, hvor hensikten er å avdekke om endring eller opprettholdelse av formell struktur, samt når endring finner sted, kan forklares systematisk. Variablene som benyttes består av forhold knyttet til kommunenes størrelse, sentralitet, økonomiske- og politiske forhold. Den omtalte litteraturen er i mange tilfeller sprikende når det gjelder hvilken retning man kan forvente at forklaringsvariablene vil påvirke fenomenet, noe som har resultert i alternative hypoteser for flere av variablene. Fenomenene det ble forventet at disse variablene skulle påvirke er om kommunene endrer seg bort fra sin opprinnelige struktur, om de velger å adoptere en markedslignende strukturform, samt når disse endringene finner sted. Analysene har vært basert på et kvantitativt datamateriale som omfatter tilnærmet hele populasjonen av norske kommuner i perioden 1995 til 2010. Forklaringsvariablene er basert på såkalte “objektive” trekk ved kommunene, og ikke i deres subjektive intensjoner for endring eller opprettholdelse av eksisterende struktur. Det har derfor også blitt gjennomført kvalitative etterundersøkelser i form av samtaler med kommuner som har tilpasset seg ulikt etter revisjonen av kommuneloven for å gi noen interessante innspill til de kvantitative analysene, samt at de fungerer som en form for kvalitativ validering av de avhengige variablene. 4 Hovedfunnene i studien ligger for det første i at kommunenes utvikling av formell struktur preges av mangfold. De fleste kommunene har foretatt en eller annen form for endring. Kartleggingen avdekker at kommunenes utvikling i stor grad følger det gradvis økende mangfoldet av konsepter som gis legitimitet av de institusjonelle omgivelsene (Hambrick, Finkelstein, Cho, & Jackson, 2005). De uavhengige variablene forklarer lite av variasjonen blant kommunene med tanke på om de foretar endring, og når denne endringen skjer. Men analysene viser klare tendenser for at det er de store kommunene som i størst grad foretar endring. Dette gjelder både for endring generelt og endring til de markedslignende strukturformene. Det støtter opp under forventningene om at store kommuner får utnyttet nye konsepter i større grad enn mindre kommuner, har bedre endringskompetanse og i større grad utsettes for institusjonelt press mot fornying (Baldridge & Burnham, 1975; Geroski, 2000; Ko, Kim, Kim, & Woo, 2008). I tillegg gir det støtte til forventningen om at store kommuner vil ha et større behov for å tilpasse seg til den divisjonaliserte strukturformen som de markedsrettede modellene representerer (Donaldson, 2001). Videre avdekkes det en klar tendens mot at det er kommunene med god økonomi som i størst grad foretar endring, og endrer seg i retning av de markedslignende strukturtypene. Dette, sett i sammenheng med kommunenes egne begrunnelser for endring, danner grunnlag for en distinksjon mellom en objektivt dårlig økonomi og en subjektivt opplevd dårlig økonomi (Torsteinsen, 2006). Det gir også støtte til forventningene om at kommuner behøver en viss grad av slakk for å skape endringskapasitet (Cyert & March, 1992; Meyer & Stensaker, 2006). Det er kommunene med god økonomi som er først ute med endring, og kommuner som opplever økonomisk nedgang som endrer seg sent i undersøkelsesperioden. Dette støtter opp under argumentasjonen for at foregangskommunene må inneha slakkressurser for å kunne foreta eksperimenteringer med nye konsepter man ennå ikke har sett effektene av (Levitt & March, 1988), samt at økonomisk nedgang fungerer som incentiv for endring først etter at konseptene har blitt prøvd ut av andre kommuner. Det at studien kun avdekker en liten del av variasjonen gir en indikasjon på at forklaringer også bør søkes i andre forhold enn de nevnte variabler. Oppgaven avsluttes derfor med å skissere noen betraktninger for videre forskning i forhold knyttet til lokale beslutningsprosesser og enkeltkommuners subjektive motivasjon og intensjoner med organisasjonsutvikling for å avdekke hva som fører til endring eller inertia.en_US
dc.language.isonoben_US
dc.publisherUniversitetet i Agder; University of Agderen_US
dc.subject.classificationME 502
dc.titleKommunesektoren- mot et strukturelt mangfold? : "utviklingen av formell struktur i norske kommuner"en_US
dc.typeMaster thesisen_US
dc.subject.nsiVDP::Social science: 200::Political science and organizational theory: 240::Public and private administration: 242en_US
dc.source.pagenumber124 s.en_US


Files in this item

Thumbnail

This item appears in the following Collection(s)

Show simple item record