Fredriksten festning; fra historisk arena til scene for kultur

Abstract

Fredriksten festning i Halden har vært gjennom en endring fra å være en historisk arena til å bli en scene for kultur. Med dette mener jeg at der det tidligere var vektlagt historieformidling, opplysning og dannelse er det i dag lagt vekt på underholdning og opplevelse. Forsvarshistorie må dele plass med mange andre kulturelle ytringer. Rekkevidden for de nye arrangementene strekker seg langt på utsiden av byens grenser. Denne endringen har jeg undersøkt med mål om å få en dypere forståelse for endringsprosesser og bruk av kulturarv. For å få en egnet innfallsvinkel til dette stoffet, har jeg valgt å anvende det som har vært kalt den skandinaviske retningen av institusjonell teori, samt teori om bruk av kulturarv. Denne kombinasjonen av organisasjonssosiologisk og kultursosiologisk teori har vært en spennende og nyttig innfallsvinkel til endringsprosessen. Jeg har intervjuet åtte personer med sentral tilknytning til Fredriksten og utviklingen der. I undersøkelsen har jeg fokusert på den kulturpolitiske endring, bruk av nye ideer og hva som skjer i møtet med institusjonen. Et hovedspørsmål i studien, har vært hvorvidt det som tradisjonelt gitt Fredriksten sitt særegpreg vil forsvinne med den nye bruken. Jeg har funnet at Fredriksten festning utnyttes både som en kulturell og som en økonomisk ressurs. Den ikles rollen som symbol særlig for byen Halden, men også for fylket Østfold og for forsvaret. Den nye bruken av festningen er med på å skape liv og røre, samtidig som den trekker til seg mennesker både fra andre områder og fra Halden by. En hovedkonklusjon er at Fredriksten festning fortsatt framstår som særegen og unik, og at det å ivareta en bredde kan bidra til at utviklingen fortsetter uten at festningen hverken trivialiseres eller forflates. En slik bredde vil også fordele makten til å definere virkeligheten.