| dc.description.abstract | Overordnet tema for denne oppgaven er kapabiliteter, og hvordan virksomheter bruker disse kapabilitetene for å tilpasse seg hurtige endringer i omgivelsene. Den verdensomspennende pandemien covid-19 medførte innføring av de strengeste nasjonale tiltakene gjennomført i norsk historie siden andre verdenskrig. Dette hadde enorme konsekvenser for hele samfunnet, og for mange virksomheter oppstod det et akutt behov for endring. Krisedrevet innovasjon er et velkjent begrep i den akademiske innovasjons-litteraturen, og forutsetningene for å kunne innovere under kriser gir seg til kjenne som virksomhetenes kapabiliteter. Kultursektoren i Norge opplevde å få inntektsgrunnlaget sitt fjernet over natten, og ble derfor nødt til å foreta hurtige strategiske grep for å opprettholde sin konkurranseevne gjennom pandemien. I en hurtig omskiftelig verden måtte nye, så vel som velkjente, kapabiliteter tas i bruk gjennom hele verdikjeden.
Masteroppgaven identifiserer viktige kapabiliteter aktører i kultursektoren må besitte for å evne å innovere under store kriser, og benytter en kvalitativ tilnærming med semistrukturerte intervjuer som hovedverktøy. For å finne svar på dette ble totalt 12 informanter fra norske kulturhus intervjuet, i tillegg til 1 informant for en nettverksorganisasjon for norske kulturhus, og det ble på bakgrunn av innsamlet data utledet teoretiske proposisjoner som danner grunnlag for teoretisk generalisering – og til slutt en modell for innovasjonskapabiliteter for aktører i kultursektoren i krisetid (Modell 3).
Teece sitt rammeverk for dynamiske kapabiliteter er brukt som linse, og Winther’s begrep adhoc-problemløsing er integrert som en del av modellen oppgaven resulterer i. Undersøkelsen bruker også Lawson og Samson’s (2001) begrep innovasjonskapabiliteter for å forklare hva som ligger til grunn for kapabilitetene. Det avdekkes flere fremtredende kapabiliteter for innovasjon hos de norske kulturhusene, og det viktigste funnet, som også er viet mest plass i undersøkelsen, er adhoc-problemløsing. I tillegg viser undersøkelsen at innovasjonskapabilitetene til kulturhusene i undersøkelsen i relativt stor grad samsvarer med Teece sitt rammeverk, selv om dette rammeverket ikke er utarbeidet spesielt med tanke på krisedrevet innovasjon. | |