| dc.description.abstract | Den israelske-palestinske konflikten uttales som den mest langvarige og komplekse konflikten, og vedvarer som global utfordring og krig som undergraver fred, sikkerhet og politisk stabilitet i regionen. Israel har forbedret sine relasjoner med Gulf samarbeidsrådets medlemsland, hvor dette samarbeidet knytter deres felles sikkerhetsinteresser, samt økonomiske, teknologiske interesser. I tillegg til bekymringer knyttet til Irans innflytelse og makt i regionen. På den andre siden, betrakter det palestinske folket denne utviklingen som lite gunstig for deres sak, spesielt ettersom Israel forblir en okkupasjonsmakt i det palestinske områdene. Dermed fokuserer denne masteroppgaven på å undersøke om de diplomatiske forbindelsene mellom GCCs medlemstater og Israel, etablert gjennom Abraham-avtalene, har endret organisasjonens tradisjonelle holdning og posisjon til Palestina. Problemstillingen er dermed kompleks som følger av at GCC som helhetlig organisasjon har forholdt en pro-palestinsk holdning, mens enkelte medlemstater senere inngår nye forbindelser og relasjoner med Israel gjennom Abraham-avtalene. Dette setter prosjektets fokus på et kunnskapsgap mellom Gulf-Samarbeidsrådets politikk og de individuelle medlemsstatenes handlinger. For å undersøke denne problemstillingen, tar jeg i bruk en analyse over offentlige uttalelser av GCC, og andre relevante dokumenter for å analysere om deres helhetlige posisjon og holdninger har endret seg over tid. I analysen undersøkes hovedfunnne i lys av disse dokumentene gjennom de teoretiske perspektivene; neorealisme og konstruktivisme.
Hovedfunnene viser at de normaliserte forbindelsene mellom medlemsstatene og Israel har ikke forandret GCCs helhetlige holdning og posisjon til konflikten. GCC har hatt en konsistent og vedvarende holdning der de støtter og fremmer opprettelsen av en uavhengig Palestinsk stat og en tostatsløsning som den eneste løsningen til varig fred i regionen ifølge GCC. I uttalelsene gjennom årene ser vi at GCC gjentar de samme prinsipielle kravene og støtten til palestinsk selvstendighet og en tostatsløsning. Men utover dette er det lite som tyder til økt eller nye innsatser for å faktisk oppnå denne løsningen. Uttalelsene inneholder i stor grad av generelle oppfordringer som å løse konflikten, men mangler spesifikke tiltak eller innsatser fra GCC. | |