Kunstens legitimering. Hva er vitsen med kunst og hvorfor skal staten betale for den?

Abstract

Sammendrag:

Det er en vedvarende debatt i offentligheten om statens rolle på kunst- og kultur feltet. De fleste er enig i at kunst og kultur i en eller annen form er bra, men ikke fullt så enige om hva staten skal betale for og hva samfunnet skal kunne forvente å få tilbake. Rammen for denne studien er å undersøke hvordan statelige styringsdokumenter på kunst- og kulturfeltet legitimerer statens finansiering av kunst og kultur. For å kunne svare på spørsmålet er det utført en dokumentanalyse av de tre siste stortingsmeldingene på kulturfeltet. Den franske pragmatismen er valgt som teoretisk rammeverk, og legitimerings analyse som metode.

Med begreper fra den franske pragmatismen viser analysen at den sivile verdiorden er den overordnede legitimeringen på feltet, men den opptrer gjerne i samarbeid med markedet og den industrielle verdiorden. Staten mener at kunst og kultur er bra for demokratiet og at ved å benytte seg av markedets mekanismer og målbare metoder vil feltet kunne bidra til å øke lønnsomhet i andre sektorer. Et annet sentralt funn er at staten mener at kunst og kultur er særlig viktig for barn og unge og at kunst og kunstnere bør bidra til måloppnåelse i utdanningssektoren. Kunstnere og kunsten blir også ansett som miljøagenter som skal bidra til det grønne skiftet.