| dc.description.abstract | Den eritreiske uavhengighetskampen i perioden 1961 til 1991 var kjennetegnet av en kompleks ideologisk utvikling. Det eritreiske folkets krav om selvbestemmelse, forankret i Wuchale-traktaten (1889) mellom det italienske riket og keiser Menelik av Etiopia, kom i konflikt med Etiopias fornyede påstander om eierskap over Eritrea. Denne konflikten ble ytterligere forsterket grunnet Rødehavets strategiske betydning under den kalde krigen, og gjenspeilet lignende utfordringer som andre afrikanske nasjoner hadde møtt under den europeiske koloniseringen på 1800-tallet. I 1952 valgte USA åpenlyst å støtte en eritreisk føderasjon med Etiopia, som resulterte i motstand fra det eritreiske folket, samt et væpnet opprør initiert av Eritrean Liberation Front (ELF) i 1961.
ELF møtte en rekke utfordringer i sine formative år, blant annet religiøse, etniske og regionale splittelser, men med fremveksten av Eritrean People's Liberation Front (EPLF) i 1970 kom det et markant skifte i frigjøringsbevegelsens ideologiske kurs. Ved å omfavne marxistisk-leninistisk og maoistisk ideologi, iblandet idéer om nasjonalistisk frigjøringskamp, ble EPLF en forkjemper for sosial rettferdighet, klassekamp og etableringen av et klasseløst samfunn. Dette ideologiske rammeverket kom til å forme organisasjonens politiske agenda og tilnærming til samfunnsendring. EPLF inkorporerte med andre ord både nasjonalistiske og pragmatiske elementer i sin ideologi, og forpliktet seg samtidig på å fremme folkets interesser i en tid der Afrikas horn var preget av den kalde krigens geopolitiske realiteter.
Isaias Afwerki var en pådriver i EPLFs ideologiske utvikling, og hans strategiske ledelse formet på mange måter det politiske landskapet i de siste 14 årene av den eritreiske frigjøringskampen. Denne masteroppgaven inneholder en grundig analyse av EPLFs unike ideologiske syntese, og utforsker i tillegg ideologiens innflytelse på Eritreas kampstrategier og diplomatiske engasjementer. Ideologiens utvikling og praktiske anvendelse belyses gjennom historiske, tekstlige, kvalitative og komparative analyser av arkivmateriale fra Research and Documentation Center (RDC) i Asmara, og oppgavens konklusjon er at EPLFs ideologi i betydelig grad har formet Eritreas statsdannelse i perioden 1977 til 1991.
Denne masteroppgaven utgjør et betydelig bidrag til studiet av ideologi, og fremhever ideologiens dobbelte rolle som både en katalysator og en hindring for individuell og organisatorisk utvikling. Oppgaven beriker vår forståelse av det intrikate samspillet mellom ideologi og individers og samfunns mål i lignende frigjøringskamper og nasjonsbyggingsprosesser, men understreker også viktigheten av ytterligere forskning på hvordan ulike ideologiske rammeverk påvirker sosiale kontekster. | |
