| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven er en kvalitativ studie som fokuserer på hvordan ansatte forstår og praktiserer traumebasert omsorg i akutte barnevernsinstitusjoner. Jeg undersøker temaet ved å svare på følgende problemstilling: «Hvordan påvirker implementering av traumebasert omsorg de institusjonelle rammene og prinsippet om et hjemlig miljø i akuttinstitusjoner, og hvordan navigerer ansatte seg i spenningsfeltene mellom disse rammene og prinsippet?». I oppgaven bruker jeg Michael Lipsky (1980) sin teori om bakkebyråkratiet, Bernardo Zacka (2017) sin teori om moralske disposisjoner og teorier om institusjonelle logikker basert på Roger Friedland og Robert Alford (1991) og William Ocasio (1997).
Oppgaven baserer seg på kvalitative intervjuer med seks ansatte ved to ulike akutte barnevernsinstitusjoner i Sør-Norge. Funnene viser at de tre pilarene trygghet, relasjon og samregulering i traumebasert omsorg er prinsipper som gjør seg gjeldende gjennom måten akuttinstitusjonene er fysisk utformet på, og gjennom de gjeldende reglene og rutinene. En traumebasert tilnærming fremstår på den ene siden som en implisitt forståelsesmåte i akuttinstitusjonene. Samtidig er de ansatte opptatt av å peke på at den traumebaserte tilnærmingen er et supplement til deres miljøterapeutiske arbeid, og at oppfølgingen av ungdommene består av flere elementer.
Videre viser funnene at måten de ansatte praktiserer den traumebaserte omsorgen på varierer.
Med utgangspunkt i Zacka (2017) sin teori om de moralske disposisjonene argumenterer jeg for at de ansatte tar ulike roller i oppfølgingen av ungdommene, og på grunn av dette også forstår og praktiserer den traumebaserte omsorgen ulikt.
Jeg finner også at akuttinstitusjoner baserer seg både på en familiær og en byråkratisk institusjonell logikk, basert på Friedland og Alford (1991) sin teori. Den familiære logikken gjenspeiles gjennom måten hverdagspraksisen organiseres gjennom regler og rutiner, som forsøker å ligne et normalt hjem. Den byråkratiske institusjonelle logikken gjør seg gjeldende gjennom styrende lovverk og regler som institusjonene følger. Jeg argumenterer for at dette fører til to motstridende tankeganger i akuttinstitusjonene. De ansattes moralske disposisjoner får også utslag for hvordan de navigerer seg i spenningsfeltet mellom å være et hjem og en byråkratisk institusjon.
Basert på de overordnede funnene i denne studien argumenterer jeg for at traumebasert omsorg har blitt en del av den dominerende ideen om hvordan man skal gi omsorg til sårbare barn og unge i akuttinstitusjoner. Funnene viser at den traumebaserte tilnærmingen akuttinstitusjonene baserer seg på kan føre til at oppfølgingen blir mangelfull, særlig når ungdommene blir lenger i akuttinstitusjonen enn forventet. Til slutt viser oppgaven at traumebasert omsorg kan få en uintendert konsekvens som gjør sårbare barn og unge avhengige av velferdssystemet, i motsetning til å fremme hjelp til selvhjelp. På bakgrunn av dette argumenterer jeg for viktigheten av at de ansatte har en pragmatisk tilnærming til oppfølging av ungdom i akuttinstitusjoner.
Abstract
This master's thesis is a qualitative study that focuses on how staff understand and practice trauma-informed care in acute child welfare institutions. I investigate the topic by answering the following research question: “How does the implementation of trauma-informed care affect the institutional framework and the principle of a home-like environment in acute care settings, and how do staff navigate the tensions between this framework and the principle?”. In the thesis, I use Michael Lipsky's (1980) theory of street level bureaucracy, Bernardo Zacka's (2017) theory of moral dispositions and theories of institutional logics based on Roger Friedland and Robert Alford (1991) and William Ocasio (1997).
The thesis is based on qualitative interviews with six employees at two different acute child welfare institutions in southern Norway. The findings show that the three pillars of safety, relationship and co-regulation in trauma-informed care are principles that apply through the way the acute institutions are physically designed and through the applicable rules and routines. On the one hand, a trauma-based approach appears as an implicit way of understanding in the acute institutions. At the same time, the staff are keen to point out that the trauma-based approach is a supplement to their milieu-therapeutic work, and that the follow-up of the young people consists of several elements.
Furthermore, the findings show that the way in which staff practice trauma-informed care varies. Based on Zacka's (2017) theory of moral dispositions, I argue that the staff take on different roles in the follow-up of the young people, and because of this also understand and practice trauma-based care differently.
I also find that acute institutions are based on both a familial and a bureaucratic institutional logic, based on Friedland and Alford's (1991) theory. The familial logic is reflected in the way everyday practice is organized through rules and routines, which attempt to resemble a normal home. The bureaucratic institutional logic is reflected in the governing legislation and rules that the institutions follow. I argue that this leads to two contradictory ways of thinking in acute care institutions. The employees' moral dispositions also have an impact on how they navigate the tension between being a home and a bureaucratic institution.
Based on the overall findings of this study, I argue that trauma-informed care has become part of the dominant idea of how to care for vulnerable children and young people in acute institutions. The findings show that the trauma-informed approach that acute institutions rely on can lead to inadequate follow-up, especially when young people stay in the acute institution longer than expected. Finally, the thesis shows that trauma-informed care can have the unintended consequence of making vulnerable children and young people dependent on the welfare system, as opposed to promoting self-help. Based on this, I argue for the importance of staff taking a pragmatic approach to the care of adolescents in acute care settings. | |