De facto differentiation in the European Union. Circumventing rules, law, and rule of law

Abstract

Europeisk integrasjon er ikke en ensrettet, ensartet prosess mot en stadig tettere union. På grunn av ulike politiske preferanser og administrativ kapasitet blant de 27 medlemslandene er det blitt vanlig praksis å tillate, eller i noen tilfeller pålegge unntak fra visse politikkområder. Unionen oppmuntrer også utvalgte ikke-medlemsland til delvis å delta i samarbeidet visse politikkområder, for eksempel Schengen-sonen, for å lette handel eller fremtidig tiltredelse. Dette kalles differensiert integrasjon. Slike ordninger er vanligvis resultatet av en juridisk prosess og nedfelt i EU-retten. Dette omtales heretter som de jure differensiering. Det finnes imidlertid opt-outs og opt-ins som eksisterer utenfor EUs juridiske rammeverk, og disse kalles de facto differensiering. Dette gjelder for eksempel Sveriges nei til euroen, Storbritannias beryktede budsjettrabatt eller den opprinnelige Schengen-avtalen. Selv om differensiert integrasjon er et underfelt av europeiske integrasjonsstudier som stadig vokser, er de facto differensiering fortsatt en akademisk blindsone. Denne doktoravhandlingen tar for seg denne mangelen i den akademiske litteraturen. Hovedargumentet er at de facto differensiering bør betraktes som en egen form for differensiert integrasjon i EU. For å underbygge denne påstanden har avhandlingen tre hovedmål: 1. Konseptualisere de facto differensiering i samsvar med dets ulike empiriske manifestasjoner; 2. Undersøke hvilken rolle de facto differensiering spiller i EUs system for differensiert integrasjon; 3. Diskutere EUs muligheter og begrensninger når det gjelder å forhindre eller oppheve de facto differensiering.