Autonomi i RME, før og etter uavhengighet.

Abstract

Markedsliberalisering på energipolitikken i Norge er et tema som har vært omstridt de siste årene. RME (reguleringsmyndigheten for energi) har vært en del av denne diskusjonen. Bakgrunnen for denne oppgaven er hvordan denne liberaliseringen av kraftmarkedet og energipolitikken har endret RME. Dette skjedde gjennom endringene i energiloven i 1990, og innlemmelsen av EUs energimarkedspakker. I denne oppgaven skal det undersøkes om RME har fått mer autonomi etter uavhengigheten som skjedde i 2019 etter innlemmelsen av EUs tredje energimarkedspakke. Metoden som er brukt i oppgaven er casestudie, og denne er gjort gjennom et samsvarsdesign. Her skal man teste forventningen om at RME har fått mer autonomi etter uavhengigheten stemmer med empirien. Innsamlingen av empiri er gjort gjennom den kvalitative metoden dokumentstudier. Resultatene fra studien av autonomien i RME før og etter uavhengighet består av tre autonomiteorier. Disse er managerial-, policy-, og strukturell autonomi. Graden av autonomi i RME er basert på en taksonomi av autonomi, og er delt opp i fire nivåer etter hvor høy grad av autonomi en offentlig organisasjon har. Resultatene viser at autonomien til RME på alle disse områdene har økt etter uavhengigheten deres. Den strukturelle autonomien er den som har økt mest etter uavhengigheten, og har gått fra et minimumsnivå til et maksimumsnivå. Managerial og policy autonomi har ikke endret seg så mye. Man skulle tro at uavhengigheten hadde endret mer på disse områdene som følge av en slik omveltning. Grunnen til at det ikke har gjort dette er at det allerede var en prosess før innlemmelsen av EUs tredje energimarkedspakke med å gjøre RME uavhengig. Dermed hadde RME et høyt nivå av autonomi på disse områdene allerede før den formelle uavhengigheten. Funnene viser imidlertid at begge har økt til et maksimumsnivå av autonomi. Konklusjonen på problemstillingen er dermed at autonomien til RME har økt etter uavhengigheten.