| dc.description.abstract | «Flest mulig i arbeid» og «færre på trygd» har vært et politisk mål i flere tiår, for å unngå store samfunnskostnader og for å utjevne økonomiske og sosiale forskjeller (Norvoll & Fossestøl, 2010, s. 7). Samtidig representerer personer med funksjonsnedsettelser en stor andel av arbeidsstyrken som lenge har blitt holdt utenfor arbeidsmarkedet (Fossestøl, 2007, s. 1). I Agder er det flere kommuner som har målsettinger om å inkludere flere i arbeid og fremme likestilling og mangfold. Imidlertid scorer regionen per dags dato høyest i landet på andel uføretrygdede, og statistikk på området tilsier at det ikke er skjedd en markant endring i sysselsetting av personer med funksjonsnedsettelser (NAV, 2023b; NAV 2023c). Derfor har det vært grunn til å stille spørsmål om målsettinger på området i hovedsak handler om å bygge legitimitet og et godt omdømme for å svare til forventninger i omgivelsene. I denne oppgaven har jeg derfor undersøkt hvordan forholdet er mellom mål og praksis, i forbindelse med rekruttering av personer med funksjonsnedsettelser til arbeidslivet.
For å belyse problemstillingen la jeg til grunn et ny-institusjonelt perspektiv, som vektlegger hvilken betydning legitimitet og omdømme kan ha for organisasjoner i møte med sine omgivelser. Som supplement har jeg også benyttet noen begreper innenfor et instrumentelt og kulturelt perspektiv. Dette for å undersøke hvilke målsettinger kommunene har på området, hvilke virkemidler som benyttes for å realisere mål og opplevde effekter.
Gjennom et kvalitativt casestudie av de to største kommunene i Agder har jeg undersøkt hvilke målsettinger kommunal sektor har på området og hvilke virkemidler som benyttes for å fremme rekruttering av målgruppen. Jeg har gjennomført en dokumentanalyse parallelt med dybdeintervjuer av ulike brukerorganisasjoner for personer med funksjonsnedsettelser og ansatte i kommuneadministrasjonen. Dokumentanalysen og dybdeintervjuene dannet et bredt empirisk grunnlag for å kunne tolke meningsinnholdet i kommunenes mål og virkemidler.
Resultatet av undersøkelsen viser at dette er et forskningsområde hvor det mangler vesentlig statistikk som kan redegjøre for omfanget av personer med funksjonsnedsettelser som står utenfor arbeidslivet. Hovedfunn viser at det er løs kopling mellom kommunenes mål og praksis. Når det kommer til rekrutteringsprosesser vektlegges kvalifikasjonsprinsippet trolig sterkere enn hensynet til positiv særbehandling. Informantene fra brukerorganisasjonene, som også var representert i rådet for personer med funksjonsnedsettelser, opplevde liten eller ingen medvirkning i saker som angår personer med funksjonsnedsettelser. I tillegg fremgår det at «arbeid» og «rekruttering» av personer med funksjonsnedsettelser ikke har vært et tema som har stått høyt på dagsorden i bystyremøter.
Imidlertid har det ikke vært mangel på gode intensjoner og vilje til å tilegne seg mer kunnskap og finne løsninger på feltet, fra noen av informantene. I likhet med andre likestillingsområder, er dette også trolig et felt som tar tid og krever en systematisk innsats og helhetlig politikk for å nå målene om et mer likestilt og mangfoldig arbeidsliv. | |
