| dc.description.abstract | Samstemt politikk for utvikling vil si å sikre at nasjonal politikk på alle politikkområder ikke motvirker, og hvor mulig, bidrar til å oppnå mål for internasjonal utvikling. Norske nasjonale myndigheter har over de siste 20 årene forpliktet seg til å oppnå en samstemt politikk for utvikling gjentatte ganger, men har høstet mye kritikk for ikke å i tilstrekkelig grad etablere institusjonelle og organisatoriske mekanismene for å kunne realisere disse forpliktelsene. Denne oppgaven tar for seg problemstillingen: «Hvordan kan vi forstå forholdet mellom norske nasjonale myndigheters forpliktelser til samstemt politikk for utvikling, og den tilsynelatende mangelen på effektive mekanismer for å kunne oppnå disse forpliktelsene?». Problemstillingen analyseres ved bruk av teori om hykleri/dekobling, et instrumentelt perspektiv fra organisasjonsteori, og historisk institusjonalisme. Dette er en ettcasestudie basert på intervjuer med ni informanter fra norske departementer og sivilsamfunnsorganisasjoner, og analyse av dokumenter. Funnene indikerer at sterke politiske og økonomiske interesser, manglende kjentskap til og forståelse av konseptet, nasjonale kriser og den konstitusjonelle ansvarsfordelingen mellom ministre er faktorer som kan ha virket hindrende for etablering av mekanismer. Teori om hykleri/dekobling virker å gi best forklaring for problemstillingen ved å belyse hvordan dekobling kan ha muliggjort å ivareta motstridende forventingen samtidig. Et instrumentelt perspektiv gir også innsikt ved å vise hvordan ulike departementer kan ha etterstrebet motstridende interesser, og ved at beslutningstakere pga. bundet rasjonalitet har hatt begrenset kapasitet til å innfri forpliktelsene. Historisk institusjonalisme kan basert på en institusjon om sektorielt ansvar belyse hvorfor det har vært utfordrende å gi et departement mandat til å overstyre andre. | |